Skjebnene til disse menneskene, det angår også deg!

Høytiden har senket seg over vårt lille land. I vår fredelige flik av verden. Ikke så langt borte er virkeligheten en annen. Der voldtas og halshugges medlemmer av en minoritet, mens verden snur blikket unna. Snu ikke ditt blikk unna.

Publisert: Publisert:

«De tilhører en liten og sårbar minoritet. Jesidiene i Nord-Irak. Et fredelig urfolk med stadig færre medlemmer etter 73 tidligere folkemord. Fred har de aldri fått», skriver Kjetil Nordbø i Human-Etisk Forbund. Foto: Kjetil Nordbø

Debattinnlegg

  • Kjetil Nordbø
    Lokallagsleder, Human-Etisk Forbund, Stavanger

Barnets øyne borer seg inn i dine. De er fulle av redsel og tårer som har vært. Den vevre barnekroppen som tilhører det skitne ansiktet har sparsommelig med klær på seg. Skoene er borte. Barnet slutter i et par sokker som står på den kalde fjellgrunnen.

Folkemord nummer 74 kom med IS, og aldri har deres lidelser vært større.

Det er flere. En voksen dame kommer og tar barnet i hånden. Hun ser mot deg. Et tryglende blikk og en kropp hvor håpløsheten har tatt bolig. Der står hun. Bak henne ser du at det kommer flere. Tusenvis. Som vandrer fra et ubegripelig mareritt. Til et nytt. Så forsvinner de alle når du slår av ditt fjernsyn. Denne elendigheten blir liksom borte med et følsomt trykk på en knapp.

Den gjør ikke det. Dette barnet. Denne damen. Det angår også deg.

Les også

- Stopp folkemordet, stopp IS

Halshugging og massegraver

De tilhører en liten og sårbar minoritet. Jesidiene i Nord-Irak. Et fredelig urfolk med stadig færre medlemmer etter 73 tidligere folkemord. Fred har de aldri fått. Folkemord nummer 74 kom med IS, og aldri har deres lidelser vært større.

Halshugginger, voldtekter og umerkede massegraver er bare noe av det som fulgte i deres fotspor. De som klarte å flykte, gikk opp i fjellet. Bak dem fortsatte grusomhetene uforstyrret mot denne ubevæpnede minoriteten. Platået på toppen ble stoppestedet. Fanget av IS som omringet Sinjar-fjellet.

Skjebnene til disse titusenvis av menneskene på fjellet. Det angår også deg.

En hårsbredd fra sexslaveri

Noen ganger er det tilfeldigheter som utgjør store forskjeller. Det vet jesidi-jenta i begynnelsen av voksenlivet en hel del om. Hun forteller lavmælt om sin flukt ut fra byen Sinjar etter at IS kom. Istedenfor kunne hun blitt voldtatt nå. Om igjen, og om igjen. Og om igjen.

Hun sitter foran en lamslått gruppe fra Norge. Som bevitner lidelsene hennes minoritet utsettes for. De som jaktes på for å tilhøre en av verdens eldste religioner. Vi er utsendt av Human-Etisk Forbund via Norsk Folkehjelp. For å hjelpe medmennesker i ytterste nød.

I Sinjar bodde hun sammen med sin funksjonshemmede mor. Å forlate henne når døden kom, var utenkelig. Lengst inne i huset satt de og håpte at ikke brutalitetens menn skulle komme til deres dør først. I løpet av natten fikk de besøk av en av deres arabiske naboer. Han tilbød seg å redde deres liv mot nok penger. De samlet raskt sammen det de hadde av verdi i sin fattigslige bolig og ga det til mannen. Tidlig morgen var pulsen høy i forkant av forsøket på å komme seg ut av den ødelagte byen. Mannen kom med bil, og nye klesdrakter til jenta og moren.

«Vi måtte ta på oss niqab slik at de som var i byen og ved grensene til den, skulle tro vi var muslimer og tilhørte mannen. Ellers ville mor dø og jeg blitt sexslave», forteller jenta.

Mannen sørget for islamske identifikasjonskort. Ble de stoppet måtte de passe på at ansiktene deres ikke ble synlige. Da ville mor blitt drept foran datteren. Datteren ville fått samme fremtid som de andre 6000 jesidi-kvinnene som er solgt som sexslaver internt i IS. Mot en pakke sigaretter. Voldtekt etter voldtekt. Jentebarn helt ned i 6-årsalderen.

De kom seg unna. Nå jobber hun for å redde sin befolkning. Det angår også deg.

Vær så snill og la oss få leve

Tolken sitter konsentrert og oversetter historiene til overlevende etter IS. De som har minnesbilder ikke noe menneske burde vært i besittelse av. Om skjebnen til familiemedlemmer, venner og bekjente. De som er blitt borte. Kanskje liggende i umerkede massegraver. Eller fanget i hendene på noen som besudler deres kropper og liv på det mest grusomme.

Det er vanskelig å oversette ordene og følelsene så riktig som mulig. Slik at de fra Norge skal kunne forstå det uforståelige. Et spørsmål stilles til de overlevende og tolken ser tomt ut i luften. Øynene hans blir først blanke, så våte. Det blir mye. For mye.

Håpet deres ligger i at du og andre i verden ikke snur deres blikk unna. At du bryr deg.

«Det er ubrukt land i Canada og Russland. Land ingen andre vil ha. Kan vi få flytte dit? Vi skal leve i fred og ikke være til bryderi. La oss få leve. Vær så snill og la oss få leve», sier han med desperasjon i stemmen.

Den stolte tolken sitter utmattet etter det personlige utbruddet. Han unnskylder seg til oss andre rundt bordet. Vi sitter med en klump i halsen og tårer som renner. Følelsene hans blir vår virkelighet. Et lite øyeblikk. Hans desperasjon. Det angår også deg.

Håpet er din medmennskelighet

Flertallet av jesidier i Irak er nå enten i flyktningeleire for internt fordrevne, sitter fast mellom fallende granater i Mosul eller er i hendene på IS. En fortvilet situasjon for denne minoriteten. Håpet deres ligger i at du og andre i verden ikke snur deres blikk unna. At du bryr deg.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», lyder en linje i et velkjent dikt. Situasjonen til jesidiene og deres fremtid, det angår også deg.

Publisert: