Når opp blir ned

DEBATT: Det som vanligvis gir økonomiske fordeler, har blitt risikofaktorer i møte med pandemien.

Publisert: Publisert:

«Det er viktig å synliggjøre hvilken betydning global kunnskapsutveksling har i arbeidet med å stanse pandemien, og hvordan regionalt samarbeid reduserer konsekvensene av den», skriver Rune Dahl Fitjar. Foto: Shutterstock

Debattinnlegg

  • Rune Dahl Fitjar
    Prorektor for innovasjon og samfunn og professor i innovasjonsstudier, Universitetet i Stavanger

Når historien for de første tiårene av dette årtusenet skal skrives, vil antakelig globalisering, urbanisering og økende velstand være blant de viktigste trendene som trekkes frem. Verden har blitt stadig mer sammenvevd, ikke bare fordi den teknologiske utviklingen har gjort kommunikasjon billigere, raskere og enklere, men også fordi den politiske utviklingen har gitt en relativt fredelig og demokratisk verdensorden med godt samarbeidsklima på tvers av land. Dette har gitt en økning i velstand og levestandard globalt som savner sidestykke i verdenshistorien. Byene har vært viktige motorer i denne utviklingen. Byene virker som magneter både på talenter og bedrifter, og samler stadig mer av den økonomiske aktiviteten. Særlig gjelder dette for utvikling av ny kunnskap og innovasjon.

Det er gledelig at forskere fra 65 ulike land bare så langt i 2020 har publisert forskning om koronaviruset, og at data om viruset deles raskt og i stort omfang mellom internasjonale forskningsmiljøer.

Gode vilkår for kunnskapsdeling

Dette kan i hovedsak tilskrives to faktorer: For det første gir tettheten av mennesker og bedrifter i storbyene gode vilkår for kunnskapsdeling. Menneskene beveger seg fortere mellom bedriftene og tar med seg ideer, erfaringer og kunnskap fra en bedrift til en annen. Og det er lettere å møtes og dele informasjon og komplekse ideer raskt og effektivt. For det andre er storbyene også bedre koblet på verden utenfor. Storbyene er knutepunkter for internasjonal reisevirksomhet, de er vertskap for multinasjonale selskaper, og de tiltrekker seg et mangfold av mennesker fra ulike land og kulturer. Dette gjør at de lettere får tilgang til ideer og kunnskap som utvikles andre steder i verden.

I løpet av de siste ukene har imidlertid både tetthet og internasjonal kontakt blitt betydelige ulemper. Nå er det avstand, ikke tetthet, som gjelder. Og der kontakten med omverden er tettest, kommer også smittetilfellene først.

Les også

– Vi starter testing av medisiner over helgen

Potensielle smittekilder

Derfor prøver også de politiske tiltakene nettopp å begrense både tetthet og internasjonal kontakt. Det er viktig å holde avstand til hverandre og redusere antall mennesker som samles. I storbyene viser dette seg i noen tilfeller å være vanskelig, som vi blant annet ser på bilder fra fulle undergrunnstog i London. Også i Norge er bekymringen over opphopninger av folk i turområdene større i og rundt storbyene. Likeledes er det vesentlig å koble seg fra verden utenfor, i hvert fall fysisk. Over hele verden stenges grensene i forsøk på å holde viruset ute, og globale strømmer av varer, tjenester og mennesker stopper opp. Dette gjelder ikke bare mellom land, men også innenfor: Små kommuner innfører lokale karantenebestemmelser og ber besøkende fra byene om å holde seg unna. Plutselig er ikke byene først og fremst motorer for regional utvikling, men potensielle smittekilder som må holdes på avstand.

Slike tiltak, både på nasjonalt og lokalt nivå, er selvsagt fullt forståelige som del av strategier for å begrense spredningen. Samtidig trenger vi å opprettholde globale strømmer også i denne situasjonen, i hvert fall av kunnskap. Bare slik kan vi lykkes med å utvikle vaksiner, behandlingsform og tiltak som virker. Det er derfor gledelig at forskere fra 65 ulike land bare så langt i 2020 har publisert forskning om koronaviruset, og at data om viruset deles raskt og i stort omfang mellom internasjonale forskningsmiljøer. Og vi trenger regionalt samarbeid for å sikre et godt helsetilbud til alle, kanskje særlig til støtte for små kommuner med mindre kapasitet til å håndtere et stort utbrudd.

Vil holdningene våre endres?

Krisesituasjonen har ført til en imponerende dugnadsånd og et sterkt samhold i befolkningen. Samtidig har de nasjonale fellesskapene vist seg å være sterkere enn de globale, og de lokale fellesskapene har vist seg å være sterkere enn de regionale. Et vesentlig spørsmål er om dette vil endre holdningene våre også etter at dette er over. Vil vi bli mer skeptiske til omverden etter at utbruddet har lagt seg? Det kan i så fall forsterke de nasjonalistiske strømningene vi har sett i det politiske landskapet de siste årene, og gjøre internasjonalt samarbeid og global flyt av arbeidskraft og kunnskap vanskeligere.

Og vil vi bli mer skeptiske til å leve tett på hverandre? I så fall kan byene miste noe av sin dominans. Igjen kan dette forsterke politiske strømninger som allerede var synlige før krisen, der velgere utenfor storbyene har slått tilbake mot byenes dominans gjennom å stemme frem populistiske ledere som Trump og systemendringer som Brexit. Eller for å bevege oss mer mot hjemlige trakter: Motstanden mot sentralisering er allerede godt synlig også i Norge. Det regionale samarbeidet har også blitt utfordret blant annet av kommunereformen og bompenger, med nedleggelsen av Greater Stavanger som det mest konkrete eksempelet.

Vi bestemmer selv retningen

Dersom disse endringene blir varige, kan de neste tiårene bli betydelig annerledes enn de forrige. Resultatet kan bli mindre globalisering, mindre urbanisering og mindre velstand, også på lang sikt. For å demme opp for dette, er det viktig å synliggjøre hvilken betydning global kunnskapsutveksling har i arbeidet med å stanse pandemien, og hvordan regionalt samarbeid reduserer konsekvensene av den. Kriser kan ha varige virkninger på holdningene våre og adferden vår, men vi bestemmer selv hvilken retning disse skal ta.

Publisert:

Les også

  1. Jakten på vaksinen: Disse selskapene kjemper om korona-jackpoten

  1. Debatt
  2. Koronaviruset