En militærnekters forsøk på å si ja til Nato

DEBATT: Jeg innrømmer at det å være mot Nato stort sett har behaget meg, og jeg har i grunnen aldri tvilt på riktigheten av mitt standpunkt. Før nå, etter 24. februar. Kan jeg fortsatt stå på min ungdoms ståsted og si «Nei til Nato»?

Vi er livredd atomvåpen, redd for Europas posisjon, redd for Ukrainas skjebne og samtidig avhengig av atomvåpen. Det liker jeg ikke, derfor er jeg fortsatt mot Nato, skriver innsenderen. Bildet er fra Jens Stoltenbergs besøk under Nato-vinterøvelsen Cold Response tidligere i år.

Debattinnlegg

  • Iver Jan Leren
    Hafrsfjord
Publisert: Publisert:

Min militærnekting var en vel overveid og begrunnet hendelse. Jeg er en pasifist som kom til at Nato var en organisasjon jeg ikke mente kunne forsvares. Mest av alt var militæret en organisasjon jeg ikke ville være med i. Jeg mente at gutter (den gang var det bare gutter i militæret) ikke skulle lære å drepe andre mødres sønner. Min far var stolt av sin militærtjeneste og min mor støttet min nekting den gangen. Det sto hun på helt til hun døde. Pappa aksepterte, men godtok det aldri. Derfor var han stolt da vår yngste sønn stilte i Gardens uniform i min mors begravelse. Først da tilga han at jeg hadde nektet.

Les også

Et samlet Norden i Nato vil gi oss et mer helhetlig forsvar

Glad i EU, skeptisk til Nato

Jeg har alltid vært positiv til EU og mener fortsatt at det er en bevegelse som støtter freden i Europa. Etter murens fall har mange av landene som tidligere var på den andre siden, kommet med i fredens organisasjon. Selv har jeg hatt gleden av å lede et EU-prosjekt i Ungarn og møtt mange folk fra flere av «Øst-Europalandene» siden 2000. Min familie har reist Balkan på kryss og tvers og jeg er ikke i tvil, EU fungerer, med sine mangler.

I dag forsvarer EU og Nato-landene Ukraina, de forsyner landet med våpen og kompetanse, de står sammen med det ukrainske folket og står opp mot Putins Russland. Krig er fortsatt grusomt og jeg må ta et internt oppgjør; var det rett det jeg tenkte den gangen, eller kan krig forsvares når et land er angrepet? Jeg har i hundre dager sett bilder fra krigen og hatt det rimelig vanskelig med eget ståsted. Jeg imponeres over folket som står opp mot den russiske hær. Jeg er imponert over at det stilles våpen til disposisjon og folket som står opp mot det vi alle trodde var en overlegen militærmakt. Jeg tar meg selv i å gledes av at Ukrainas fremgang, og at de i alle fall har kjempet langt bedre enn jeg så for meg.

Les også

Er det bare lov å mene én ting om EU og Nato etter krigen?

For krig og mot Nato?

Så tenker jeg: Er jeg blitt for at russiske soldater skal dø i krigen? Forsvarer jeg at ukrainske folk bruker våpen mot sine brødre? Er det lettere å forsvare ukrainsk forsvarskrig enn russisk angrepskrig? Jeg vet faktisk ikke svaret på noen av disse spørsmålene, men jeg vet at jeg hater krigen og dens vesen. I dag tror jeg at det er riktig å mene at ukrainernes krig er rettferdig, om det betyr at jeg forsvarer at soldater dør i krig, tror jeg at det er riktig også. At dette er moralsk enkelt, er vanskelig å forsvare, men jeg tror det er riktig ståsted. Krig er ille, men soldater vet hva de begir seg ut på, og soldater som oppfattes som fiender og angripere kan drepes. Død er alltid ille, også om det er russiske soldater som dør, men det kan altså forsvares.

Hva så med Nato, som mange mener forsvarer oss. Kan jeg fortsatt være mot Nato og for krigen både EU og Nato er for? Jeg meldte meg ut av AUF den gangen Jens fikk organisasjonen til å skifte ståsted i debatten. Hvorfor trakk jeg i det hele tatt Nato inn i min militærnekting den gangen midt på 70-tallet? Var det relevant for en militærnekting? Jo da, i mitt hode den gang var USA en av to store og stygge. Både Sovjet og USA baserte sitt forsvar på at de kunne skremme den andre. Min drøm den gang var et nordisk forsvarssamarbeid som kunne trygge de nordiske landene.

Les også

Hårreisende av Rødt å ønske Norge ut av Nato

Jeg tviler videre

Noen år senere ser jeg at dette fortsatt er mitt primære valg for en allianse, hvis det ikke går, tror jeg EU kan gi oss en situasjon i Europa som er sterkere enn hva USA kan gi oss. NATO har fortsatt bruk av atomvåpen som sitt endelige valg i avskrekking. Vi har de siste tre måneder hørt Putin snakke om atomvåpen og de skal ha testet systemene rundt disse. Når vi er redde for at Ukraina skal falle, er vi enda reddere for atomvåpen. Det er greit å forstå, men understreker at det er et moralsk paradoks her. Vi er livredd atomvåpen, redd for Europas posisjon, redd for Ukrainas skjebne og samtidig avhengig av atomvåpen. Det er en situasjon jeg ikke liker, ikke klarer å forsone meg med og derfor er jeg fortsatt mot Nato. Det gjelder også om Jens Stoltenberg er leder av organisasjonen, vi er fortsatt uenige om Nato, men jeg er åpen for å diskutere om det er rett ståsted.

Hva så med Nato, som mange mener forsvarer oss. Kan jeg fortsatt være mot Nato og for krigen både EU og Nato er for?
Publisert:
  1. Debatt
  2. Europa
  3. Krig
  4. EU
  5. Militær

Mest lest akkurat nå

  1. Stor og tung last sinker trafikken i kveld

  2. Slutter etter 10 måneder hos kulturministeren

  3. To steinras tirsdag - fv 501 stengt til onsdag

  4. Jakob Ingebrigtsen vil ikke dele EM-hotell med Gjert Ingebrigtsen

  5. Tina Bru er gravid - ville vente til etter statsrådjobben

  6. – Eit meisterverk