Hva mistet vi da Harald Hårfagre gjorde seg til konge over Norge?

KRONIKK: Vi mistet friheten på to måter – én litt overfladisk, den andre svært grunnleggende.

Erik Werenskiolds versjon (1899) av slaget i Hafrsfjord.
  • Bjarne Vandeskog
    Bjarne Vandeskog
    Sosialantropolog og førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Slaget i Hafrsfjord i 872 regnes som begynnelsen på Harald Hårfagres tid som konge av «hele» Norge. Mange betrakter den seieren som en positiv hendelse og vil feire i en uke til ende.

Et slag som vinnes er, selvsagt, aldri bare et gode. Noen taper, og noe går tapt. Noen ganger tapes et helt samfunnssystem, en levemåte. Det som gikk tapt for 1150 år siden, var ikke utelukkende dårlig. Det hadde også noen gode sider, og vi kan trekke viktige lærdommer av at vi mistet dem når vi nå reflekterer over de siste tusen årenes historie. Vi kunne gått en annen veg i 872, en veg som kunne ledet fram til noe, muligens, enda bedre. Derfor spør jeg: Hva mistet vi da Harald Hårfagre gjorde seg til konge over hele riket?

Slutt på lokalt styre

Den overfladiske friheten var alle høvdingene som tidligere hadde regjert i sine små områder. Før Harald Hårfagre hadde de ingen over seg. De måtte ikke be en konge, eller stattholder, om lov til å gjøre noe. De måtte ikke engang informere. Da Harald vant, ble de alle undersåtter og måtte sverge troskap til ham. De ble hans redskaper i hans streben etter mer makt.

Sin egen frihet måtte høvdingene forsake, eller flykte landet. Harald var ingen omsorgsfull patriark, og mange nordmenn valgte det siste. Slik ble Island befolket. Ravnafloke (Flóki Vilgerðarson) var visstnok én av dem. Når vi nå skal feire Harald bør vi også minnes ham, med respekt og vemod.

Folkestyre

Det mer grunnleggende frihetstapet var muligheten til å bygge et demokratisk samfunn. Et statssystem med én konge på toppen bærer i seg muligheten for et autoritært enevelde. Den ene på toppen kan, hvis han vil og klarer det, utrydde alle andre som truer hans makt. Da kongemakten først var innført, og hadde festet seg, ble den gradvis mer autoritær. Særlig etter at vi mistet vår suverenitet til Danmark i 1397. I 1660 ble den danske kongen totalt eneveldig, også over oss.

Utviklingen snudde ikke før i 1814. Siden har vi, til tross for massiv motstand fra de som har mest makt, gradvis klart å gjøre det norske samfunnet mer demokratisk. I dag har vi, i praksis, avskaffet kongeveldet som statssystem og er nesten fremme ved det grunnleggende demokratiske prinsippet om at alle (voksne) statsborgere er politisk likeverdige. I 871 sto det prinsippet svakt, med det eksisterte fremdeles. Året etter ble det slått i hjel i Hafrsfjorden, og det tok oss 1150 år å (nesten) få det tilbake.

Med Harald Hårfagre begynte en prosess som ledet fram til at vi i dag domineres av en kultur som er fremmed for havet.

Tyngdepunktet østover

Haralds «samling» av Norge la også premissene for mange andre uheldige utviklinger. Etter fem hundre år med konger mistet Norge sin tronarving i 1397. Da hadde vi en gylden anledning til å gå i en mer demokratisk retning, men grep den ikke. Isteden tok vi en dansk dronning som regent, og gikk inn i 400 år som dansk undersått.

Danskene flyttet administrasjonen av Norge vekk fra Vestlandet, og dermed ble også den kulturelle identiteten flyttet fra den opprinnelige «nord-vegen» til det nokså pregløse Østlandet. Med den bevegelsen forsvant kysten, havet, sjømannen, fisken, Lofoten, stormene, det vågale og det pragmatiske ut av den norske identiteten, og ble erstattet med trauste bønder. Med Harald Hårfagre begynte en prosess som ledet fram til at vi i dag domineres av en kultur som er fremmed for havet. Samt at vi nå regjeres fra en by som er så distansert fra landets økonomiske materielle basis som det er mulig å komme. En prosess som gjør at også vi vestlendinger har mistet fokuset og tror at Østlandet er viktigere enn Nord-Norge.

Fritz Røeds rikssamlingsmonument «Sverd i fjell» ved Hafrsfjord.
Speiderhilsen og flagg for kong Olav og Stavanger-ordfører Kari Thu under avdukingen «Sverd i fjell» 7. mai 1983.

Enevelde i dag

Antropologen David Graeber hevder at spenningen mellom frihet og det autoritære er fundamental for alle menneskelige samfunn. I tidligere tider, og utenfor Vesten, har mennesker i mye større grad enn vi klart å holde de autoritære bøllene i sjakk. Da friheten tapte slaget i Hafrsfjorden for 1150 år siden, mistet vi også mye av evnen til å bekjempe det autoritære.

En lærdom vi kan trekke fra den historien er at et kongedømme, og de prinsipielle mulighetene for det autoritære som det innfører, er en styreform man bør unngå. Særlig bør man unngå å introdusere det på et politisk område der et slikt prinsipp har vært fraværende til nå.

I disse tider, med økende tro på at det ligger trygghet i økt militærmakt og underkastelse under (det stadig mer autoritære) USA, er det viktig å forstå at trygghet uten frihet er falsk. Den mektige bøllen, som man søker beskyttelse hos, kan når som helst snu og begynne å undertrykke den som søker trygghet.

Hvis vi nå lar USA bli «den globale kongen» de sikter mot, vil det kunne ta nye 1150 år før vi klarer å ta friheten tilbake.

Publisert: