Faktafeil og antydninger fra Natasja Aske­lund om ytrings­frihet og kunstnere

DEBATT: Ytrings­friheten må vernes, ytrings­vilkår må bedres og ytrings­mangfoldet trenger å utvides.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er et problem at enkelte kunstnere opplever trakassering og trusler ettersom dette kan begrense deres ytringsfrihet, ikke minst for kunstnere med utenlandsk bakgrunn (slik som denne svenske rapporten påpeker).

Derfor nikker jeg gjenkjennende når Natasja Askelund i sin gjestekommentar tirsdag peker på hvor trangt ytringsrommet kan oppleves. Men teksten inneholder også faktafeil og antydninger som må tilbakevises.

Hvor var NBK?

Norske Billedkunstnere (NBK) jobber for å verne ytringsfrihet for kunstnere. Askelund spør i sin kommentar hvor kunstnerorganisasjonene var da Ina Bache-Wiig ble fjernet som kunstner i utstilling på galleriet Standard, samt antyder at fagorganisasjonen ikke tok ansvar fra studenter på KHIO ble utsatt for hets i fjor.

Dette stemmer ikke. Styreleder i NBK Ruben Steinum uttalte seg 29. juni i Aftenposten om av-invitering av Ina Bache-Wiig. Han sa at «det er i seg selv kritikkverdig at en kunstner blir av-invitert rett før en åpning», og han advarte mot at dette kan ha en avkjølende effekt på kunstneres ytringer. Sist høst uttalte han i Klassekampen (krever abonnement) at Kunsthøyskolen i Oslo (KHIO) har ansvar for at studentenes læringsmiljø skal være trygt.

Vi kjemper

Å jobbe med kunst er nok ikke særlig trygt i utgangspunktet. Askelund beskriver en følelse som dessverre er velkjent for meg og alle kollegaene jeg kjenner: «Verre er angsten og den reelle risikoen for å miste utstillingsplass, ikke få stipend – og mest av alt bli forbigått og oversett i stillhet. […] At ingen inviterer deg til gruppeutstilling, at du aldri blir spurt om å holde selvpresentasjon, at ingen ringer deg når de er konsulent for et kunstoppdrag i kommunen, at du ikke får stipend, alt det kan jo bare bety at du simpelthen ikke er god nok». Med rundt 90 prosent avslag på alle søknader og forespørsler som jeg sender, melder jevnlig spørsmålet seg: Er jeg ikke god nok?

Med en svært lav tildelingsprosent på stipend og knallhard konkurranse om få utstillingsplasser, er det mange av oss som arbeider svært hardt uten å føle uttelling for innsatsen en legger inn. At man arbeider alene, uten arbeidsgiver, gjør at vi også bli ekstra sårbare for eventuelle hets og trusler. Hvem skal man henvende seg til for å få støtte?

Jeg kjenner ikke igjen min fagorganisasjon slik som Askelund beskriver den. Norske Billedkunstnere stiller opp i debatter, kjemper for kunstnernes ytringsfrihet og arbeidsvilkår – i dag som før.

Askelund har som kommentator en maktposisjon som få andre i billedkunstfeltet. Når hun knytter den redselen som vi mange kunstnere har opp mot vage spekulasjoner om «en kunstnerisk maktmafia», så lurer jeg på hvilke fakta som ligger under? Vi trenger fakta, vi trenger tydelighet.

Debatten må fortsette

Fritt Ords monitorprosjekt Status for Ytringsfriheten i Norge, som ble presentert i år, viser hvordan flere kunstnere i forbindelse med kunstneriske ytringer får tilsendt hatmeldinger (krever Morgenblad-abonnement). Tore Slaatta, en av forskerne bak rapporten, sa til Morgenbladet: «Det er et tydelig funn at offentligheten er i sterk endring. Det er de sosiale mediene og internettets rolle i offentligheten kunstnere referer til som det mest utfordrende og problematiske når det gjelder ytringsfrihet i dag.»

Derfor må vi som kunstnere anerkjenne utfordringene som sosiale medier og internett skaper for ytringsfriheten, slik som også Ytringsfrihetskommisjonens mandat nevner. Derfor mener jeg at er det er nødvendig at kunstnerorganisasjonene støtter kunstnere som utsettes for alvorlige trusler og trakassering.

Likesom Askelund så tror jeg på kunsten. Det er den som gir livet mitt juice, og det er i den jeg legger min kjærlighet, mitt intellekt og sinne. Som kunstnere så står vi opp for ytringsfriheten hver eneste dag! Det er jo den vi lever for! Fri kunst er faktisk ikke noe som er gratis, jeg tror vi konstant må jobbe for et ytringsrom som ikke begrenses av trusler og trakassering.

Hvordan skape dette rommet? Hvem kan ytre seg? Straffen for å mene feil er nådeløs, skriver også Askelund. Vi er nødt til å fortsette å debattere ytringsfriheten og ytringsrommet. Hvordan skape en mest mulig produktiv offentlig samtale?