Sentrumsplanen: En god mulighet til styrking av Stavangers identitet som by

I stedet for å skrinlegge trehus- og hermetikkbyen som et kulturminne som er kjekt å vise frem for turistene, burde man ikke heller gå aktivt inn for å videreføre denne stolte tradisjonen?

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over fem år gammel

Hovedmålet i den nye kommunedelplanen for sentrum er at Stavanger skal være regionens viktigste bysenter. For å nå dette målet er et av delmålene at man stolt skal vise frem og videreutvikle den historiske identiteten som sjøfartsby, industriby og trehusby. Et annet mål et at man skal være et foretrukket reisemål for besøkende til regionen og andre destinasjoner.

Storstilt utbygging

Masseturismen som har oppstått i regionen de siste årene, har ført til en ny utvikling i regionen. Det som er helt klart, er at turistene ikke er her for å oppleve shoppingpå Kvadrat, i Jåttåvågen eller Madla Amfi. Det som står i fokus, er Stavangers stolte trehustradisjon i samspill med naturen som omgir oss på alle kanter. Det er dette som er Stavangers kjerneidentitet som blir formidlet ut i verden gjennom Visit Norway.

En av de viktigste utfordringene som planen beskriver, er at veksten skjer andre steder, og at man mangler store og egnede næringsbygg i sentrum. Derfor legger man i planen til rette for en storstilt utbygging av Stavanger Stasjon, utfylling på Holmen, samt spredt høyhusbebyggelse for å dekke inn dette behovet.

Trehusbyens kvaliteter

Kommunedelplanen beskriver konflikter mellom vern og ny utvikling og foreslår å styrke bevaringen av viktige kulturmiljøer, men også elementer der ny byutvikling bør prioriteres foran bevaringshensyn. Dessverre skiller man aktivt mellom begrepet «Trehusbyen» og behovet for nye kvadratmeter.

De gamle trehusene og enkelte bygårder har en detaljrikdom og oftest en arkitektonisk utforming og plassering som nye bygg bare kan drømme om. Er det ikke mulig å kombinere behovet for utvikling og en videreføring av Stavangers identitet? Det burde være mulig å bruke vår gamle industribebyggelse og tilhørende arbeiderboliger som et springbrett for en ny utvikling.

København og Siriskjær

Hvis vi ser til Københavns utvikling av den gamle bydelen Christianshavn, har det i flere år vært diskutert konsekvensene av høyhus i området med en annen tilnærming enn det sentrumsplanen i Stavanger legger opp til i dag. Resultatet av diskusjonen er følsomme inngrep der hvor det allerede foreligger en bystruktur, med materialer og en skala (om noe større) som forholder seg til den gamle havnebebyggelsen og fremstår som meget vellykket. Her er bygningene i seg selv en premissgiver for det gode byliv, hvor ny bebyggelse med kvalitet og eldre bebyggelse glir sammen i en sømløs byvev.

Norwegian Wood-prosjektet til AART/Kraftværk på Siriskjær er et eksempel på hvordan man kan videreutvikle Stavanger som en trehusby. Prosjektet blir effektivt markedsført på sosiale medier som den moderne versjonen av trehusbyen Stavanger, med Tou Scene i bakgrunnen, selv om deler av området ikke er ferdig opparbeidet. Visjonen er et urbant lappeteppe med blanding av ny og gammel arkitektur som arbeider opp mot hverandre.

Materialer og skala

I stedet for å skrinlegge trehusbyen/hermetikkindustribyen som et kulturminne som er kjekt å vise frem for turistene, burde man ikke heller gå aktivt inn for å videreføre denne stolte tradisjonen?

Et steg på veien er å la dette være en større del av en strategisk visjon om hvordan vi kan utvikle oss som en trehusby og diskutere hvilke verktøy vi kan ta i bruk for å oppnå dette. Hvilken type materialitet og skala vil vi ha i sentrum? Slik Stavanger Stasjon og resten av de planlagte høyhusene fremstår i illustrasjonene i dag, er det glass, stål og grønn dekor. Kunne stasjonsområdet gjennom sin arkitektur i stedet vært det tiltrengte bindeleddet opp mot teateret, museet og det gamle sykehuset?

Hvis man ikke tar diskusjonen nå, er det kort vei fra illustrasjon til virkelighet – en virkelighet vi skal leve med de neste hundre årene. Vi har allerede sett 1980-tallets visjoner gi oss en kjipere by gjennom St. Olav-kvartalet og Bergelandsbrua, som begge fremstår som hvite elefanter i byen og blokkerer for de naturlige forbindelsene mot Våland og Vestre Platå.

I stedet for kun å stille spørsmålet «hvordan kan vi legge til rette for nye arbeidsplasser i sentrum igjennom store og egnede næringsbygg?», burde man ikke legge til «som samtidig viderefører byens egenart og identitet?»

Alternativer?

Grepene som kommunedelplanen foreslår er radikale og innebærer et skift i byens fremtidige utvikling. Så store er potensialene at byen kanskje fortjener at man belyser disse gjennom flere forskjellige forslag ved hjelp av arkitektkonkurranser? Når vil vi igjen få muligheten for å skape en ny bydel på Holmen?

Kommunedelplanen ønsker å gi oss en helhetlig arealplanlegging og byutvikling av Stavanger. Vi ønsker oss også en helhetlig visjon for Stavangers arkitektur. En visjon som ivaretar og utvikler byens identitet og attraktivitet, noe kommunedelplanen for sentrum kan gjøre på en enda bedre måte.

Vi tror på at ved å ta utgangspunkt i byens historiske lag – småhusbyen som ble en industriby, kan man gjennom valg av materialer, skala og arkitektur styrke og videreutvikle byens identitet og gjøre denne mer attraktiv for turister, næringsliv og byens innbyggere.