Nuart setter Stavanger på kartet!
DEBATT: Etter å ha lest Elin Reboli Melberg sitt innlegg om Nuart den 29 november, vil jeg gjerne si noe om hvorfor jeg ønsker meg Nuart tilbake.
- Therese G. NundalJørpeland
DebattJeg er verken kunstner eller kurator, jeg har ikke peiling på kunst og jeg vet ingenting om søknadsprosesser for å få støtte til kunstprosjekter. Jeg er en av dem som ikke ville opplevd visuell kunst, om det ikke var for kunsten som finnes i gata. Jeg uttaler meg her som publikum, men for ordens skyld, jeg har deltatt som frivillig under Nuart Festivaler og vært ansatt som gatekunst- guide.
Mitt engasjement for gatekunst startet mange år før det, i Bogota, Colombia i 2014, og det var der jeg oppdaget hvilken internasjonal status Nuart har. Siden den gang har jeg reist land og strand for å utforske og oppleve gatekunst både i innland og utland. I min verden setter Nuart Stavanger på kartet, etter hvert har jeg forstått at jeg ikke deler verdensbilde med Stavangers kunstnermiljø. I kjølvannet av nyheten om at Nuart gjør comeback etter ny støtte fra kommunen, opplever jeg at det skytes fra hofta med påstander og argumentasjon imot, uten at argumentene nødvendigvis stemmer eller er relevante for gatekunst.
Kunsten skapes mens publikum ser
I innlegget leste jeg om kun mannlige kunstnere, mangel på lokal forankring, manglende muligheter for innspill fra nabolag og berørte, ingen geografisk plan eller vedlikeholdsplan. I 2019 for eksempel, var nesten halvparten av kunstnerne kvinnelige, det syns jeg er imponerende i lys av at gatekunstmiljøet er mannsdominert. Så vidt meg bekjent har ikke Stavanger eller Rogaland mange kunstnere av de som uttrykker seg i gaterommet. Alle de jeg kommer på i farten har gjennom årene vært involvert i Nuart. Som Renate Hermansen, Tref og Nina Ghafari bare for å nevne noen av kunstnerne.
Flere andre kunstnere har vært involvert i andre områder av festivalen. Når det gjelder manglende mulighet for innspill fra nabolag og berørte, lurer jeg på hva som legges i denne påstanden? Er de fullstendig blinde for den dialogen som oppstår mellom publikum, kunstneren og verket før under og etter festivalen? Før festivalen spør Nuart publikum om vegger, både private og offentlige. Kunstnerne er også tilgjengelige for publikum samtidig som de skaper, flere av verkene i Stavanger er blitt til eller påvirket i dialogen med publikum.
Flere av verkene som finnes her i Stavanger er sterkt forankret i lokal kultur og historie. Et eksempel på dette er Said Dokins som intervjuet elever ved Johannes Læringssenter, og ut fra deres personlige historier laget verket «Nærhet». Både Fintan Magee og Smug hyllet ansatte i Attende gjennom prosjektet «Social inclusion through street art». Paul Harfleet belyste hatkriminalitet mot homofile i prosjektet «Pansy Project», Julio Anaya Cabanding hyllet Lars Hertervik med å reprodusere hans verk. Jeg kunne gitt mange eksempler, listen er lang.
Skjønnhet i forfall
Geografisk plan og vedlikeholdsplan tenker jeg at bryter med gatekunstens dynamiske natur, så jeg syns egentlig ikke det er verdt å kommentere. Men så vidt jeg vet, er det ingen vegger i Stavanger som forfaller på en måte som er sjenerende for omgivelsene, i tillegg er eier fri til å male veggen sin når hen vil. Tar man en titt på veggen til Snik som etter hvert vil bli dekket av eføy eller ROA, kan det hende man opplever skjønnheten i forfall, dette er verk som styrkes av tidens tann. «Den resulterer årlig i permanente visuelle uttrykk i det offentlige rom som man må forholde seg til – enten de er gode, som noen av dem er, eller dårlige, som mange er».
Det er vel ikke slik at personlig mening avgjør hvem som får støtte? Selv syns jeg at det som ser ut som et uferdig strikketøy produsert på en drikk og strik-aften, er omtrent like spennende som kunst som bestemors strikkegenser. Allikevel aksepterer jeg at noe kunst fanger bredt, mens annen kunst er veldig smal. Gatekunsten rommer så utrolig mye, det er mange grunner til at det ville være en skam om politikerne snur. Den viktigste for meg er nettopp hvor gatekunsten er, i gata, der den er tilgjengelig for alle.
I kjølvannet av nyheten om at Nuart gjør comeback etter ny støtte fra kommunen, opplever jeg at det skytes fra hofta med påstander og argumentasjon imot, uten at argumentene nødvendigvis stemmer eller er relevante for gatekunst.
