Psykologi og industri på fjellet

DEBATT: Å møte anleggsarbeid på fjellet skaper en uro i meg som jeg vet jeg deler med mange. Økopsykologien forklarer hva den bunner i.

Publisert: Publisert:

«Hvem har de satt opp skiltet for? Jeg antar at det er turfolk som er målgruppen, siden skiltet står midt i skiløypa. Ber de meg vise hensyn til dem som fra høyden rister lydbølgene sine inn i kroppen min?» skriver psykolog Audhild Sinnes. Foto: Audhild Sinnes

Debattinnlegg

  • Audhild Sinnes
    Psykologspesialist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Denne uroen kan jeg følge tilbake til tidlige barndomsminner, og jeg ønsker ikke lenger å fortrenge den. I økopsykologien finner jeg et begrepsapparat som anerkjenner min uro, og som minner meg om at vår mentale helse er avhengig av naturen omkring oss.

Forklaringen

Økopsykologien tydeliggjør sammenhenger mellom miljøødeleggelse og psykisk helse. Fremmedgjøring har skapt illusjonen om at menneske og natur er adskilte, en illusjon som fører til lidelse, både for miljøet og for mennesket (P.A Stoknes). Filosofiprofessor Glenn Albrecht har gitt miljørelaterte følelser av stresspreget sorg navnet «solastalgia». Vi snakker om en form for angstpreget sorg som er kjennetegnet av opplevelsen av maktesløshet og tap. Mennesker som lever tett på naturen, er mest sårbare for denne form for psykisk uhelse.

I ni år har jeg hatt hytte ved Mågevatn i Sirdalsheiene, heiene jeg fra barndommen lærte å elske. Her fant jeg uberørt Sirdal-natur. Småvann og bekker i vakkert, åpent fjellandskap. En perle som hadde klart å gjemme seg for vannkraftutbyggernes grådige blikk i forrige århundre. Her fikk jeg dele naturopplevelser med egne barn. Her gjenfant jeg hvilepulsen. Å komme gående opp skaret en sen fredagskveld. Se landskapet åpne seg. Kjenne tyngden av sekken og motstanden fra berget samarbeide om å presse stress ut av anspente muskler. Slenge sekken av ryggen. La kroppen gli ut i friskt fjellvann. Ligge på ryggen i et sommervarmt vann under et milliondryss av stjerner.

Les også

Magasin: «Suset av vinden, solnedgangen, stillheten ved et fjellvann, ensomme vidder – kan naturopplevelser måles i penger?»

Hvem skal ta hensyn til hvem?

«Anleggsområde, vis hensyn!» Og så, en fredagskveld i slutten av mars, plutselig dette skiltet som skriker mot meg med neongul gyselighet at noen har omdefinert mitt paradis til anleggsområde. Jeg har fått med meg kraftselskapets tillatelse til å trekke strømkabler i lav høyde, rett over vannet. Jeg har sett den røde og hvite monstermasten bli plantet i skråningen, der hvor jeg en kveld så en så flott rødrev. Jeg har hørt helikoptrene sprenge fjellets ro, dag etter dag, uke etter uke. Heldigvis har de ikke hatt bruk for anleggstrafikk på bakkenivå til dette stuntet.

Så hvem har de satt opp skiltet for? Jeg antar at det er turfolk som er målgruppen, siden skiltet står midt i skiløypa. Ber de meg vise hensyn til dem som fra høyden rister lydbølgene sine inn i kroppen min? Jeg ser opp og får øye på ørna som seiler over meg på solide vinger.

Et ørnepar har tilhold i fjellet bak hytta. «Har du lagt merke til at ørna har endra atferd?» Jeg måtte innrømme overfor min observante nabo at det hadde jeg ikke. I Sirdalsheiene legger kongeørna egg i månedsskiftet mars/april. Ved forstyrrelser hender det at ruginga avbrytes. Hadde kan hende «vår ørn» blitt forstyrra av en liknende uro som den jeg gikk og kjente på? Uroen som skarpe, høye lyder skaper der hvor man forventer og trenger stillhet. Uroen over at det tryggeste, selve reiret, skal rystes, og bekymring over hvor man da skal kunne finne hvile for seg selv og barna sine. Uroen ved å leie et barn gjennom et kjært landskap for siste gang...

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Må vi virkelig diskutere verdien av uberørt natur?»

Barndomsminne fra forrige gang

Ei lita jente holder bestemors hånd. Hånden hun har holdt så ofte, hva er det som er annerledes i dag? Jenta er for liten til å forstå. Bestemor er for sorgtung til å fortelle. Min første fjelltur gikk til Løgedalstølen i Øvre Sirdal. Farmor ville se sin ungdoms stølsvoller igjen for siste gang før kraftselskapet skulle la vannet skylle over dem og begrave dem for alltid. Hun ville vise landskapet til barnebarnet sitt. Kraftutbygginga krevde at mange sirdøler ofret sine paradis. Protesten satte seg nok fast i halsen din, farmor, ville du kanskje ikke ha elektrisitet? Det var jo uansett så mange heier igjen...

Du protesterte ikke, men sorgen fra hjertet ditt, den kunne jeg fornemme gjennom hånden som holdt så fast om min.

En ny trussel – fra vindmøller

Ved Mågevatn er en naturperle rasert. Energiselskapet fant raskeste transportvei for strøm, fra kraftbygda i vest og østover. Slik er det penger i, det må mennesker og fugler vise hensyn til. Noe må vi vel kunne ofre, vi er vel ikke mot fornybar energi? Det er jo uansett så mange heier igjen...

Når anleggsarbeidet er ferdig, vil det igjen bli stille. Da skal vi puste ut, ørna og jeg, og håpe at det er lenge til vi igjen blir bedt om å vise hensyn til dem som er betalt for å rasere våre reir- og hvilesteder. Men, det er fare for at pausen blir kort. Noen kilometer lenger sør har Sirdal kommune åpnet portene for vindparkutbyggere. En klondikeaktig vindmøllefeber er over oss. NVEs kart over egnede områder for vindkraft på fjellet ble offentliggjort 1. april. Kartet var ikke en aprilspøk.

Å, farmor, syng for min uro! Syng kulokken din utover stølsvollene, ungjentas glade sang om sammenheng og fremtidstro. Syng i meg vuggesangen din, «Nu solen går ned», den som kan jage bort både uro og sorg. Den jeg fikk sovne til, kvelden etter min aller første fjelltur:

«Nu solen går ned, / og aftenen breder på jorden sin fred. / Småfuglene flyver til redene hen, / og blomsten har lukket sitt øye igjen. / Så lukker seg også mitt hjerte i lønn / med takk og med bønn, / med takk og med bønn.»

Les også

Wirak sier nei til mer vindkraft i Sandnes


Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Folkeopprør mot vindkraft på gang – en ond parodi på et grønt skifte»

Les også

Stian Mathisen, Fortum: «Vindmøllene er ikke onde kjemper, – la lansene ligge!»

Les også

Hogne Hongset: «Silkehanskene av – skift strømleverandør!»

Les også

Atle Hagli: «Vindmøller, Don Quijote og andre eventyr»


Publisert:

Les også

  1. – Færre arter og færre individer, dette kan gå veldig galt for kloden vår

Mest lest akkurat nå

  1. Brekkebua i Sirdal var få uker unna åpning. Natt til mandag ble den totalskadet i brann.

  2. Nytt smittetilfelle i Stavanger

  3. Ble gravd ut for hånd etter spreng­nings­uhell

  4. Fryktet livsverket skulle gå opp i røyk i Mekjarvik-brann

  5. Skrev overgreps-novelle om barn han forgrep seg på

  6. – Til slutt står du foran ditt eget speilbilde og sier «Ohhh, Hot Mama!».

  1. Psykologi
  2. Natur
  3. Vindkraft
  4. Sirdal
  5. Naturvern