Vindkraften og klimadebatten: Europeiske interesser står ikke mot norsk natur, det handler om hva vi kan få til sammen – i stort og smått

KRONIKK: Det viktigste som kan gjøres for å hindre klimakrisen er massiv utbygging av sol- og vindenergi – raskest mulig, over hele verden.

Publisert:

Kullkraftverket til den tyske giganten E.on i Gelsenkirchen har fått selskap av vindmøller. Etter hvert må ny fornybar energi, fra sol og vind, erstatte kullkraft og fossile brensler, dersom verden skal nå klimamålene. Da må Norge også bygge ut vindparker. Foto: Ina Fassbender, Reuters/NTB scanpix

Debattinnlegg

Anders Bjartnes
Ansvarlig redaktør i Energi og Klima og for Norsk klimastiftelses publikasjoner

Jørg Arne Jørgensen (fast gjestekommentator i Aftenbladet; red.mrk.) har all rett i denne verden til å være motstander av vindkraft og argumentere for at hensynet til uberørt natur trumfer andre forhold. Det som ikke er greit, er at han sprer myter om vindkraftens miljø- og klimapåvirkning – for å vinne støtte til kampen han fører. Jørgensen bør slutte med nedrakking av fornybar energi.

Jørgensen viser i Aftenbladet 27. april til at det brukes kullkraft for å produsere stålet, at utvinningen av sjeldne jordarter er fossildrevet, og at det kan oppstå et avfallsproblem når vingene skal plukkes ned etter 25 år. Ingenting av dette er direkte usant. Men det ser bort fra alle livsløpsanalyser som viser at vindkraft raskt gjør opp for CO₂-avtrykket som oppstår i produksjon av tårn og turbiner, og at mer fornybar energi i seg selv reduserer avtrykket når det lages stål eller andre metaller. Fornybar strøm er bedre enn fossil. Punktum.

Nødvendig satsing

Men enda verre, i angrepene på vindkraften overser han at denne teknologien, sammen med solenergi, er helt avgjørende for å få ned klimagassutslippene fra kraftproduksjon over hele verden. Alle scenarioer som bringer oss i nærheten av å kutte klimagassutslippene i tråd med målene i Parisavtalen, forutsetter en kraftig utbygging av vindkraft de nærmeste tiårene.

Det er et faktum at fornybar energi kutter klimagassutslipp. Mer vindkraft betyr mindre kull og gass, og det betyr at det blir lettere å erstatte fossil energi – for eksempel til transport – med fornybar strøm.

Bare for å gjøre mitt ståsted klart: Jeg mener det er mulig å finne steder i Norge der det kan bygges ut vindkraft, med akseptable naturinngrep. Andre steder bør man absolutt la være, nettopp av naturvernhensyn. Der Jørgensen ser bare elendighet og ødeleggelse, velger jeg å se vindkraft som en del av et moderne kulturlandskap. Med vindkraft kan vi evig høste fra naturen. Vinden er en gratis råvare, som produserer strøm, uten å belaste atmosfæren med CO₂.

Jørgensen bruker nasjonalromantiske ikoner – Tidemand og Gude – for å skape en stemning der leseren skal nikke anerkjennende til tiraden av argumenter om hvor idiotisk det er å sette opp vindmøller.

Smått er godt

«Naturen», skriver han, «ødelegges i rekordfart, stykkes opp og selges i biter til utenlandske vindkraftselskap, for å bidra med noen promille av Europas kraftbehov». Det er to poeng i dette utsagnet som er verdt å dvele ved.

For det første at det vi kan bidra med er så smått, bare «noen promille».

At noe angivelig er smått, er et argument som bør arkiveres, både i denne saken og i andre klimadebatter. Alle klima- og miljøtiltak er jo små, i den forstand at én ting eller et tiltak ikke kan løse hele problemet. Vi trenger et mylder av riktige og kloke beslutninger, hver eneste dag, over hele kloden, i mange saker som hver for seg er små, for å komme videre.

Man kan ikke, som Jørgensen gjør, blankt avvise et tiltak fordi det bare hjelper «litt». Den tilnærmingen ender som en begrunnelse for ikke å gjøre noe som helst, som et argument for å sitte dørgende stille. Det er dypt uansvarlig. Vi kan ikke overlate miljø- og klimaproblemene noen andre, et annet sted, til en annen tid.

Oss selv nok?

Det andre poenget er at det er «utenlandske vindkraftselskap» som bygger, for å dekke «Europas kraftbehov».

Jørgensen skriver at det er noe «uverdig» over vindkraftutbyggingen som nå pågår. Jeg vil for min del hevde at det er noe uverdig over narrativet Jørgensen presenterer: Det kommer noen fremmede, fra Europa et sted, og raner oss for verdiene våre. Vi er bedre enn dem, vi er allerede grønne, europeerne får klare seg så best de kan.

Dette er et budskap om at vi skal være oss selv nok, vi nordmenn her hjemme, mot europeerne der ute. Denne holdningen er dypt uansvarlig i klimatrusselens tid. Den er også kontraproduktiv, fordi Norge er avhengig av tett samarbeid med våre naboland på klimaområdet. For lesere i oljefylket Rogaland er det kanskje verdt å nevne at olje- og gassutvinningen ville vært atskillig vanskeligere å håndtere om Norge ikke kunne samarbeidet med EU om klimapolitikken.

Det er dessuten en misforståelse at Norge ikke trenger mer fornybar energi. Skal vi erstatte den fossile energien som brukes i transportsektoren, i industri og til andre formål, trengs det mer ren kraft her i landet også.

Hva vi må stå sammen om

Norge har medansvar for å kutte klimagassutslipp i Europa, og spille med i energiomstillingen i våre naboland. Det er bra for klima, og det gir også muligheter for verdiskaping og eksportinntekter Norge trenger. Når inntektene fra gasseksporten etter hvert svinner, vil eksport av fornybar energi kunne kompensere for noe av inntektsbortfallet. Handel med kraft betyr også at ressursene utnyttes bedre, naturinngrepene blir samlet sett færre og kostnadene lavere enn om alle skal løse alt bak nasjonale grenser.

Klimatrusselen fordrer samarbeid, og ingen står oss nærmere enn våre naboer rundt Nordsjøen. Dette er ingen historie om «oss» mot «dem». Det er et spørsmål om hva vi kan få til sammen.


Jørg Arne Jørgensen om vindkraft-utbyggingen og naturen:

  1. «Skjebnetime for norsk natur med eksplosjonen av vindmøller»
  2. «Må vi virkelig diskutere verdien av uberørt natur?»
  3. «Folkeopprør mot vindkraft på gang – en ond parodi på et grønt skifte»
Les også

Stian Mathisen, Fortum: «Vindmøllene er ikke onde kjemper, – la lansene ligge!»


Les også

Protesterer mot vindkraftverk i kystlandskapet på Jæren

Les også

Debatt: – Stopp bygging av vindturbin ved Kvassheim fyr!


26. mai 1988 åpnet boligutstillingen Bygg for fremtiden i Stavanger. Ett av husene, Chanelle, tegnet av Harald N. Røstvik, representerer allerede da en energistandard som ligger nær europeiske krav om nær nullenergibygg fra og med 2020. Foto: Tommy Ellingsen

Les også

Harald N. Røstvik: «Kjernekraftens vår – eller dens høst?»

Publisert: