I anledning telefonkioskens dag

4. MARS: Kjære telefonkiosk, det er i grunnen ytterst få ting som beæres med tittelen kiosk.

De røde telefonkioskene var plassert rundt om i hele landet, også i grisgrendte strøk.
  • Sigbjørn Løland Bore
    Sigbjørn Løland Bore
    Doktorgradstudent i Oslo, fra Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Til og med i dag er det transhumanistiske spranget som fjernet stemmeorganets mekaniske begrensninger ved å la stemmen bære jorden rundt for et kronestykke, ved refleksjon, intet annet enn magisk.

Mye hard medfart

Men selv i dine velmaktsdager, da folk sto i kø utenfor og tilgang kunne være et spørsmål om liv eller død, var vår behandling av deg langt fra optimal. I hvert fall ikke verdig den åpne døren og trofastheten du gjennom så mange år viste oss. Utover å være et yndet objekt blant vandaler, som rev ut telefonkabler og sider fra telefonkatalogen, måtte du tåle at frustrasjonen over personen i den andre enden av linjen gikk ut over deg. Du hadde jo ingenting med at leverandøren ikke leverte på tiden, eller at personen hadde funnet en annen person. Hardt og hensynsløst ble telefonrøret slengt på.

I 1932 utlyste Oslo Telefonanlegg en konkurranse om en ny, standardisert telefonkiosk. Den skulle ikke koste mer enn 1000 kroner, og måtte være solid og lett å sette sammen. Arkitekten Georg Fredrik Fasting fra Bergen vant blant 93 forslag med sitt forslag «Riks».

Du tok mange slag, telefonkiosk. Det må ha vært forvirrende å se dem som skapte deg, være de være de samme som skadet deg. Men kanskje verre enn fortidens mishandling, var den forestående likegyldigheten. Blikket som ikke lot seg fange, gangen som ikke lot seg stoppe, og mobiltelefonen som ble fisket opp av lommen. Du fortjente så inderlig mye bedre.

Mobiltelefonens inntog etterlot deg marginalisert med få venner å betro deg til. Dette gjorde deg sårbar for utnyttelse av utspekulerte kriminelle som ville unngå å bli identifisert i telefonkatalogen. Kidnappere ba om løsepenger, mordere fortalte om hvor likene deres lå gjemt, og du gikk med på det. Telenor valgte i 2016, trolig for å unngå assosiasjon med kriminalitet, å skru av den siste telefonkiosken. Dette ble urettferdig. Telefonkiosken kunne ikke klandres – du var jo bare en budbringeren. Dessuten var det sannsynligvis maksimalt 5 prosent av samtalene som omfattet kidnapping, og informasjon om hvor lik lå gjemt, ubehagelig som det var, men nyttig ettersom det kunne bidra til å gi en viss ro hos de etterlatte.

Tidens gang

Telefonkiosk, din storhetstid er nå forbi. Tiden da du var selve symbolet på modernitet og utgjorde en oase av liv rundt ethvert hjørne, føles fjern. Du fikk ingen verdig alderdom. Du kjente ikke din tid og rakk å bli overflødig. I effektiviseringens nådeløse navn, ble dine røtter ned til fasttelefonnettet røsket ut. Ditt livstegn, den evige summetonen, har forstummet. Alt som er igjen er hundre røde livløse, telehistoriske fossiler spredt utover det ganske land på Riksantikvarens nåde. Trist, ja, men det finnes lyspunkt. I dag er telefonkioskens dag, og det er da noe.

Publisert: