Bob Dylans innspill til kommuneplanen

KRONIKK: Kjære villaeiere i Stavanger, jeg har forståelse for at dere liker dårlig at det bygges leilighetsbygg i det nabolaget deres som har vært fredelig og uforandret så lenge dere kan huske, – helt til disse griske utbyggerne kom. Men la oss se litt lenger tilbake i historien og sette nåtiden litt i perspektiv.

Publisert: Publisert:

I bysonene A, B, C skal det fortettes og komme høyfrekvent kollektivtilbud. I bysone D slipper folk foreløpig nye leilighetsbygg i nabolaget, men de får heller ikke det samme gode kollektivtilbudet som i sonene A, B og C – når bussveien er utbygd. Foto: Stavanger kommune (kart), Pål Christensen (foto)

Debattinnlegg

Tor O. Austigard
Arkitekt

I syv hundre år var Stavanger en by mellom Breiavatnet og sjøen. Da jernbanen kom i 1878, og da Teatret ble bygget i 1883, så var det langt utpå landet. Folk bodde i små trehus nesten uten hager, slik sentrumshalvøya og Gamle Stavanger er i dag.

Den første privatbilen i Norge kom til Stavanger i 1898, og i det kommende århundret vokste Stavanger fra å være en liten fiskeby på et nes til å bli et norsk Los Angeles som strekker seg fra Randaberg til Bryne – en vekst i areal som tilsvarer 50.000 prosent. Vanlige folk kunne kjøpe seg store tomter og bygge hus på jordbruksarealer over hele Nord-Jæren.

Den spredte bosettingen medførte en eksplosjon i forurensende bilbruk, og etter hvert fant vi ut at dette kanskje ikke var helt okei, verken for byen eller for kloden. Og, kjære villaeiere, det begynner å bli ganske lenge siden vi fant det ut.

Den første advarselen

Mitt første minne om akkurat dét er fra romjulen 1989, da jeg satt og grein over Blekkulfbøkene jeg fikk til jul. For der sto det at hele planeten var så forurenset at planeten snart ville bli ubeboelig. Det var to år etter Vår felles framtid i 1987 (Brundtlandkommisjonen til FN) og tre år før Rio-konferansen i 1992 (FN der også).

Så til alle dere som har kjøpt villa etter 1987, vil jeg bare si: Dette burde dere ha sett komme.

Det tok altså tretti år før vi fikk dobbeltspor på jernbanen, bussvei og en kommuneplan som fastsetter at boligbygging skal foregå som fortetting langs disse traseene. Takk til alle politikere som har jobbet hardt for å få dette til!

Budskapet fra 1964 er mer aktuelt enn noen gang.

Hvis tretti år ikke er tilstrekkelig tid for villaeierne til å innse at noe må skje, så foreslår jeg at dere går dypt inn i LP-samlingen deres fra 1968, henter fram Bob Dylan «The Times Are a-Changin’» og reflekterer over hva akkurat dét betyr, nå mens Amazonas brenner, Greta Thunberg seiler til New York, og dere leverer illsinte protester på utbyggingen av et leilighetsbygg i nabolaget deres.

Neste generasjon blir nådeløs

Dere som kjøpte villa før 1987, kan nå uansett se fram til en alderdom med høyfrekvent kollektivtilbud rett utenfor døren, og deres eiendommer vil være verdt så mye at deres barn aldri kommer til å lide noen nød. For den verdiøkningen og profitten som dere refererer til at tjenes i boligmarkedet når det fortettes, er det først og fremst eksisterende eiere av disse villaene som nyter godt av.

Å drive med utbygging langs hovedkollektivtraseene er en utakknemlig jobb der det er langt mellom prosjekter med god inntjening. De utbyggerne som vil tjene raske penger, ruller ut eneboligområder på jordbruksmark i beste Western-stil i Sola og Sandnes, og snart Bokn og Jørpeland, der de får lov å holde på i fred uten naboklager, mens byen eser enda mer ut og motorveiene fylles av biler.

For dere som i 2019 fortsatt kjøper disse villaene i områder uten kollektivtransport, så håper jeg dere har reflektert tilstrekkelig over framtiden. Det kommer en generasjon etter dere med demokratisk makt, og den kommer til å være nådeløs når dere til slutt må ta bussen i en time bare for å komme til nærmeste valglokale.

Man kan ikke klage på boligprisene i markedet, være motstander av ytterligere ekspansjon av byen ut i jomfruelig mark og samtidig protestere mot leilighetsbygg langs hovedkollektivtraseene.

Fellesskapets valg er gjort

Når det kommer et leilighetsbygg i nabolaget, så er det enkelt å skylde på utbyggere og å påstå at alt skjer hensynsløst og uten overordnet plan. Men det er ikke utbyggere som bestemmer hvor det skal bygges i Stavanger. Det er det et demokratisk valgt bystyre som bestemmer. I Kommuneplan for Stavanger 2019–2034, høringsutkast for arealdelen, side 21, kan man finne et kart som viser Stavanger delt opp i bysonene A, B, C og D, – hvor det skal fortettes i alle, utenom D. De som bor i bysone D, slipper foreløpig et leilighetsbygg i nabolaget, men de får heller ikke høyfrekvent kollektivtilbud utenfor døren.

Dette kartet er en klar beskjed til utbyggerne om at boligene skal bygges langs hovedkollektivtraseene, og ikke på jorder utenfor byen. Det har vært lange demokratiske prosesser i forkant av disse planene, der alle innvendinger fra beboere i området er blitt nøye registrert, lest, analysert og besvart. Den endelige konklusjonen representerer fellesskapets langsiktige planlegging av vår by og vårt samfunn.

Man kan ikke klage på boligprisene i markedet, være motstander av ytterligere ekspansjon av byen ut i jomfruelig mark og samtidig protestere mot leilighetsbygg langs hovedkollektivtraseene. Et sted må boligene bygges, og en fortetting av villaområdene langs hovedkollektivtraseene er alternativet som Stavangers befolkning har stemt fram. Det er fordi dette vil gi en mer kompakt by der et kortreist og bærekraftig hverdagsliv er mulig.

Les også

Grimnes, Jacobsen, Skjelstad: «Spar oss for et monsterbygg i sentrum»

Les også

Sigbjørn Husø: «Politikerne har sviktet i utviklingen av våre byer og tettsteder»

Les også

Anne Jortveit: «Klimarisiko krever bedre jordvern, de nye kommunestyrene har ett år på seg til å reagere»

Les også

Ståle Økland: «Kriminaliteten endrer seg, det må politiet også»


Les også

Menneskene på Statfjord

Les også

Løsningen ble en lang og smal hytte

Publisert: