Trehusbyen – vi ønsker vern gjennom bruk

DEBATT: Skal vi ta vare på vår flotte trehusby, må vi bruke den.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Stavanger Høyre vil tilrettelegge for bevaring og oppgradering av våre historiske trehus i sentrum, slik at restauranter, butikker og folkeliv kan få plass og bidra til en levende by.

Stavangers «logo»

Asgeir Bell skriver 19. mars om byutvikling, og siden han omtaler oss ønsker vi å utdype vårt syn. Stavanger har Europas største trehusby. Der Sydney har operabygget og Paris har Eiffeltårnet, er det særegne for Stavanger de sjarmerende gateløpene med historiske hus. For å skape en levende by må vi klare å bruke, og dermed bevare, Stavangers arkitektoniske signatur og «logo» – trehusbyen.

Å ta vare på trehusbyen, kan gjøres på flere måter. Når vi bygger nytt i sentrale områder, kan vi for det første bygge fasader og bærekonstruksjoner i tre, slik SR-Bank har gjort i sitt nye hovedkvarter. Samtidig vil byens særpreg forsvinne om vi ikke også klarer å ta vare på de unike husene vi har fra før. Her må vi legge til rette for vern gjennom bruk.

I januar møtte vi storhaugmannen Anders Ohm, som har oppgradert flere bygg i Pedersgata-området. Gamle, og ofte tomme og forlatte trehus, blir pusset opp og fylt med kafeer, kontorer og spennende restauranter. Mange utviklere kunne falt for fristelsen med å si at det er umulig å få lønnsomhet ved bevaring, og heller søke om å få rive og bygge nytt. I Pedersgata totalrenoverer man innvendig, men ivaretar og tilbakefører fasadene. Slik får gaten beholde sitt historiske og sjarmerende preg. Det er positivt for bymiljøet og trehusbyen.

«Det e lov å bruga ved»

I vårt møte skrøt Ohm av den konstruktive holdningen på byplan- og byggesakskontoret i Stavanger. De er løsningsorienterte og bruker «regel nummer null»: «Det e lov å bruga ved». I plan- og bygningsloven har saksbehandlerne de reglene de trenger for å bruke den sunne fornuften. Det som etterlyses, er at de like velmenende saksbehandlerne hos Arbeidstilsynet skal få den samme verktøykassen. Selvsagt skal vi ha strenge krav som sikrer arbeidsmiljø og tilgjengelighet i trehusene, og den pågående oppgraderingen av trehus bidrar her til en langt høyere standard. Samtidig kan ikke staten stille de samme bygningskravene til et lite trehus som den gjør til et svært kontorbygg på Forus. Om velmente krav blir for rigide, risikerer man at utviklingen stopper opp og bygg forfaller.

Ulike offentlige myndigheter har forskjellige regler å forholde seg til, og som gjerne resulterer i motstridende innsigelser. For en ildsjel som ønsker å pusse opp et trehus, kan det bli et realt hodebry. La oss ta et konkret eksempel fra en oppussing av et gammelt forretningsbygg. Byantikvaren stod fast på bevaring av et flott inngangsparti med en staselig dør, og etter måneder fant man en løsning. Alt så bra ut, helt til brannvesenet meldte at bygget ikke kunne brukes. Døren svingte feil vei.

Må unngå motstridende beskjeder

Både byantikvar og brannvesen hadde på hver sin side gode argumenter for sitt syn. Men for ildsjelen som bare vil pusse opp og skape noe positivt for byen, kunne man føle seg maktesløs når offentlige pålegg stod stikk i strid med hverandre og stoppet alt. Om vi ønsker små hjørnekafeer i gatene på Våland, Storhaug og Vestre platå, må det være tydelig hva som forventes, og vi må unngå motstridende beskjeder fra ulike etater underveis.

Skal vi ta vare på vår flotte trehusby, må vi bruke den. Vi skal stille solide krav til byggenes kvalitet, men vi må vi ikke bli så firkantet at ildsjeler mister motet og utviklingen stopper opp. Derfor jobber vi for å finne gode løsninger for bruk og bevaring av trehusene, mer folkeliv og en attraktiv by!