Still spørsmål – i all vitenskap!

Å tenke nytt er vanskelig for alle, og ofte enda vanskeligere for oss som er eksperter, gjerne uten at vi merker det selv.

Innenfor vitenskapelig metode stiller man spørsmål. Nye spørsmål. Hele tiden.

Debattinnlegg

  • Stig Wigestrand
    Stig Wigestrand
    Ph.d. Førsteamanuensis i pedagogikk, Universitetet i Sørøst-Norge
Publisert: Publisert:
Jo bedre spørsmål, desto bedre vitenskap. Det er nettopp det som gjør vitenskapen så spennende for oss som liker spørsmål bedre enn svar.

Debattredaktør Harald Birkevolds kommentar 23. juli; Kloden koker hodet, omtaler nordmenns «klimafornektelse». Han skriver at det er konsensus om menneskeskapte klimaendringer blant 99,99 % av verdens klimaforskere, og spør om det er selve debattformen som gjør at mange nordmenn fremdeles tviler på budskapet fra IPCC, FNs klimapanel. 

Jeg er ikke klimaforsker. Mitt spesialfelt i over 20 år har dreid seg om eksperters tankeprosesser, og særlig problemene med å se oss selv og vårt fag på nye måter. En «ekspert» forstås her som en fagperson på internasjonalt nivå, eksempelvis innen musikk, politikk, eller forskning – klimaforskning, for eksempel. 

Å tenke nytt er vanskelig for alle, og ofte enda vanskeligere for oss som er eksperter, gjerne uten at vi merker det selv. Nevro- og sosialpsykologiske forhold – i kombinasjon med vår evne til å rasjonalisere – står sentralt. Jeg bruker begrepet «ekspertisetenkning» om dette komplekset, og har tidligere beskrevet ekspertisetenkning som vane- og silotenkning på steroider

Ti paradokser

Typiske problemer/paradokser er at

  1. Vi tror at vi har rett – fordi vi er eksperter.
  2. Vi tror at vi må ha rett – fordi vi er eksperter.
  3. Andre tror at vi har rett.
  4. Vi tror at andre tror at vi har rett.
  5. Vi låser oss lettere i etablerte tankesett enn ikke-eksperter fordi vi bruker mye tid på å bygge dem, de er komplekse og sammensatte, og vanskelige å bryte ut av.
  6. Vi er spesielt opptatt av våre egne teorier og løsninger, fordi de symboliserer og bekrefter vår ekspertise.
  7. Trygghetsfaktoren gjør at vi trives best i et støttende fagmiljø, og vi forankrer derfor intuitivt vår faglige oppfatning i tråd med etablert ekspertise – blant annet med potensiale for status og posisjonering.
  8. Vi utvikler også et ekspertisespråk som hjelper oss å rasjonalisere og forsterke vår intuisjon.
  9. Dette språket gjør det vanskelig for andre å forstå og utfordre vår ekspertise.
  10. Vi preges, som alle mennesker, av en hjerne som intuitivt vil spare energi, og vi tar derfor snarveier som vi imidlertid er ekstra gode til å (bort)forklare og rasjonalisere – nettopp fordi vi er eksperter.

Tenke, og lære nytt?

Ekspertisetenkning kan prege både klimaforskere, politikere og andre eksperter, på alle sider av debatten. Jeg påvirkes selv av de samme mekanismene innenfor mitt fagfelt, og det tror jeg er viktig å være klar over, i alle debatter – dersom man ønsker en åpen meningsutveksling hvor man kanskje kan lære noe nytt.

Her tror jeg også Birkevold har et poeng. Den offentlige debatten har i dag en ganske uhensiktsmessig innpakning, hvor klikk, underholdning, raske poeng, merkelapper, moralsk mobbing, og lite tid er sentralt. Dette fungerer dårlig hvis målet er økt innsikt i et komplekst og sammensatt tema, men det er kanskje ikke målet med dagens debatt?

Det er krevende å dykke ned i komplekse teorier og modeller, og minst like krevende å etablere en kritisk avstand til de samme teoriene og modellene.

Det er også mange år siden det begynte å dukke opp historier om forskere som forfalsket forskningen, eksempel her, her, og her. I 2005 publiserte Stanfordprofessor John P. A. Ioannidis den klassiske Why most published research findings are false, som blant annet beskrives som grunnleggende for metavitenskapen.

Still spørsmål!

Uansett område – i vitenskapelig debatt snakker vi aldri om «bevis», men om «funn som antyder at (...)». Bevis som sådan eksisterer kun innen matematikk og logikk, fordi dette er områder hvor områdets aktuelle bestanddeler er definert av området selv. 

For øvrig, innenfor vitenskapelig metode stiller man spørsmål. Nye spørsmål. Hele tiden. Når forskere, eller debattredaktører hevder at det eksisterer «konsensus» er det ikke vitenskap de driver med, men politikk. Det betyr ikke at det de hevder ikke kan være riktig. Selvsagt ikke. Men «konsensus» som argument fungerer ikke innenfor vitenskapen.

Ingen vitenskapelige teorier eller kunnskaper er punktum-finale. Det finnes ingen endelige svar i vitenskapen, kun flere spørsmål. Og jo bedre spørsmål, desto bedre vitenskap. Det er nettopp det som gjør vitenskapen så spennende for oss som liker spørsmål – bedre enn svar.

Publisert:
  1. Vitenskap
  2. Klimaforskning

Mest lest akkurat nå

  1. Fratatt fører­kort etter ulykke på E39

  2. Tina Bru er gravid - ville vente til etter statsrådjobben

  3. Stive strømpriser og høy rente knuser ny Joker-drøm

  4. Støyende asfalt­arbeid mellom Tjensvoll­krysset og Madla­krossen de to neste nettene

  5. Birgitte-saken: Siktede la en felle for det som viste seg å være politi­folk

  6. Inge Anda solgte restauranten i 2019, men har fortsatt ikke fått pengene. Nå blir det rettssak