Feil i oversettelse av FNs barne­konvensjon til hvems beste?

KRONIKK: Alle vet at FNs barne­konven­sjon har høy status i Norge. Eller?

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vet vi egentlig hva det står i Barnekonvensjonen om formålet med utdanningen? Norge har oversatt den artikkelen som er mest relevant for opplæringen på en måte som gjør at norske barn risikerer å bli oversett og miste muligheter.

Regjeringen skriver: «Fra 2003 gjelder barnekonvensjonen som norsk lov, og den har en spesiell status ved at den går foran andre norske lover dersom de står mot hverandre. På den måten har Norge sørget for at alle, myndigheter, enkeltpersoner og organisasjoner, følger bestemmelsene i barnekonvensjonen.»

Tydelig språk

Men hva har vi egentlig forpliktet oss til?

Artikkel 29-1a i Barnekonvensjonen er en bestemmelse som tydeliggjør formålet med utdanningen. Der står det: «States Parties agree that the education of the child shall be directed to: (a) The development of the child’s personality, talents and mental and physical abilities to their fullest potential.»

Artikkelen fastslår barnets individuelle og subjektive rett til kvalitet på utdanningen. I FNs egen kommentarer presiseres blant annet at utdanningen må sette barnet i sentrum: Det sentrale formålet med utdanningen er å utvikle det enkelte barnets personlighet, talenter og evner (punkt 9).

Punkt 1 i samme dokument sier det slik: «The aims are: the holistic development of the full potential of the child.» Og punkt 2: «[…] it also insists upon the need for education to be child-centred, child-friendly and empowering.»

Det er mye fint formulert i formålsparagrafen i den norske opplæringsloven. Men formålet om å utvikle norske barns personlighet, talenter og evner til sitt fulle potensial er ikke innarbeidet, verken i nåværende versjon eller i forslaget til ny lov, som var på høring høsten 2021.

Tendensiøs oversettelse

I den norske oversettelsen av artikkelen heter det nemlig at utdanningen skal «ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig».

Det som gjelder – også i Norge – er teksten i konvensjonens seks autentiske språk, altså engelsk, spansk, kinesisk, russisk, arabisk og fransk. Disse språkene bruker ikke reservasjonen «så langt det er mulig». Men i norsk oversettelse får vi et tolkningsrom som etablerer feil premisser: At «hva som er mulig» kan handle om hva skolen eller skoleeier ser på som mulig. Vi mister budskapet om at FN entydig referer til barnets ressurser og har barnet i sentrum. Da forsvinner det tydelig barnevennlige og elevsentrerte perspektivet fra norsk forståelse av konvensjonen.

Dette er noe en kan se i dagens opplæringspraksis, men også i lovarbeidene. Så sent som høsten 2021 reproduserer Kunnskapsdepartementet den upresise oversettelsen (se høringsnotat s. 547). Det er altså på høy tid å korrigere.

Dette gir en følgefeil i videre forståelse av hva slags opplæring vi er forpliktet til å gi barna våre. I paragraf 11-1, «Tilfredsstillande utbytte av opplæringa», lyder lovforslaget slik: «Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at opplæringa er [tilpassa/universell], det vil seie at elevane skal få eit tilfredsstillande utbytte av opplæringa uavhengig av funksjonsnivå, og at alle skal få utnytta og utvikla evnene sine.»

Les også

Professor Elaine Munthe: «Bør elever grupperes etter evnenivå?»

Barna våre er ikke objekter!

Problemet er at Norge med dette legger lista lavere enn Barnekonvensjonen legger opp til. Barnets beste og det elevsentrerte perspektivet har ikke overordnet fokus når «tilfredsstillende utbytte» er målestokken.

Foreldrenettverket Lykkelige barn har sett hvordan elever med stort læringspotensial gis et opplæringstilbud som altfor ofte mer ligner på oppbevaring enn en læreinstitusjon. Våre læringshungringe smårollinger lider, og ufrivillig skolefravær øker. Jo større avstand det er mellom barnets opplæringstilbud og dets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner, jo større er risikoen for å bli fortolket som et objekt for undervisning istedenfor et subjekt under utdanning.

Barn i kategorien stort læringspotensial er bare én av flere elevgrupper som ikke opplever å få det opplæringstilbudet de er ment å ha. Dette er stikk motsatt av det Norge har forpliktet seg til gjennom Barnekonvensjonen, og det er alvorlig: Skolen er en særdeles viktig arena for mestring, trivsel og læring, og dermed for den psykiske helsen hos barn og unge.

Les også

Problematisk Real Madrid-potensial

Ingen klagerett i Norge

Kunnskapsdepartementet innarbeidet i forslaget til ny opplæringslov prinsippet om at barnets beste skal ligge til grunn ved handlinger og avgjørelser som gjelder barnet. Det er derfor underlig at ikke artikkel 29-1a i Barnekonvensjonen er hensyntatt i forslaget. Med dette har den barnesentrerte vinklingen fra konvensjonen forsvunnet i både lovarbeid og lovtekst.

Nå har Stortinget nylig vedtatt at regjeringens innstilling om det ikke skal gis adgang til individuell klagerett etter Barnekonvensjonen. Uten klagerett vil vi ikke få prøvd hvorvidt Norge etterlever forpliktelsene i artikkel 29-1a.

Når skal vi begynne å etterleve våre internasjonale forpliktelser i Barnekonvensjonen – til det beste for barna våre?