Miljø­partienes gode olje­plan 2025, langsiktige strategier for inter­nasjonalt gjennom­slag

KRONIKK: Samtidig som Norge gjennomfører små og realistiske kutt, kan vi bygge en internasjonal allianse for utfasing av olje.

Mer om →

Stortingsvalget 2021

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Stortingsvalget 2021 ble ikke det klimavalget mange hadde håpet på. Til tross for historisk sterk oppslutning for forandring, blir det neppe store endringer i denne omgang. Selvsagt må en ny Ap–SP-regjering få sjansen til å levere på miljø. Men det er ikke til å komme bort fra at mantraet om å «utvikle heller enn å avvikle» er bedre egnet til å parere angrep fra MDG enn å stake ut en ny olje- og klimapolitikk.

Derfor må miljøpartiene tenke nytt fram mot neste valg.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Jo, det var et klimavalg»

Tenk langsiktig!

For en utenforstående må det virke paradoksalt at det ikke skjer mer i det norske oljeregimet. Med ekstremvær og full alarm fra FN virket det som om «alle» hadde skjønt problemet. Miljøpartiene satte dagsordenen, og oljepolitikk og klima var et av tv-sendingenes heteste temaer. Følelsen av at «nå skjer det noe» stoppet ikke blant miljøaktivistene, men strakk seg også helt inn i regjeringen. Da Erna Solberg med ministre rykket ut og erklærte endringer i oljeskatten, var det høyst sannsynlig for å roe den voldsomme grønne bølgen.

At de store endringene uteblir, bør være grunn til ettertanke for miljøpartiene. De er selvsagt godt i gang med å evaluere valgkampen. Men de bør gjøre mer enn det. Før stortingsvalget i 2025 vil en bunnsolid oljepolitikk med reell klimaeffekt være helt nødvendig for å tekkes tvilende sentrumsvelgere. Derfor bør det legges noen langsiktige strategier, samt konkretiseres hvordan Norge kan sikre mest mulig klimaeffekt av selvpåførte oljekutt.

Skeptikerne glemmer gjerne at utfasingen av norsk olje også har politiske og diplomatiske oppsider. Som regel tar de utgangspunkt i den verst tenkelige utgaven av en norsk oljeslutt, et scenario hvor Norge stenger kranene over natten, mens Russland og Saudi-Arabia tar over. Det miljøpartiene må sannsynliggjøre ved neste korsvei, er et scenario hvor Norge jobber langsiktig internasjonalt og drar andre land med seg på effektive produksjonskutt.

Dette vil ha store politiske fordeler, samt forsterke effekten av våre egne kutt. Hvordan ser en slik plan ut? Her kommer et forslag.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Oljeskepsis i oljeland»

Steg for steg

Først sender vi ut diplomatene i UD for å lodde stemningen. Hvilke andre oljeprodusenter kan tenkte seg å bli med på gjensidige avtaler om produksjonskutt? Dette gjøres i full åpenhet, og vi må snakke med alle, inkludert Russland og Saudi-Arabia. De store produsentene tar neppe forslaget seriøst, men er vi heldige sitter vi igjen med en klubb mindre produsenter. Tyskland og Danmark har allerede vedtatt liknende utfasingspolitikk og vil godt mulig kunne stille seg bak felles tiltak.

Etter en fastsatt sonderingsperiode, et år kanskje, innfører vi en generell letestopp i beste sendetid. Produksjonen kan fortsette, men all ny leting på norsk sokkel stanses. PR vil være viktig her. Kanskje kan statsministeren og FNs generalsekretær dra ut i båt og drysse blomster over nylig avstengte leteblokker? Oljeprodusentene vi sonderte med må kunne se at vi mener alvor. Letestansen må derfor være høyst reell og ikke rotes til med kreativ bokføring og smarte knep.

På dette tidspunktet, når enn det blir, vil klimaendringene ha blitt enda mer prekære. Forutsatt at vi er først ute, vil Norge høste stor internasjonal anerkjennelse for et slikt steg. Også de større oljeprodusentene vil med sine egne tapte klimamål ha lite annet valg enn å applaudere det norske initiativet. Denne bølgen må vi utnytte til det fulle.

Mens letestoppen synker inn, sonderer vi igjen. Denne gangen for et forpliktende kollektivt produksjonskutt. Dette bør være begrenset, kanskje 5 prosent av årlig produksjon. Målet må være spiselig nok til at flere land realistisk kan tenke seg å bli med. Noen vil kanskje mene at 5 prosent er lite ambisiøst, men tiltaket vil i første omgang handle om å få ballen til å rulle. Gjort av flere land, vil et slikt begrenset kutt få store konsekvenser. Energiprisene vil stige og de klare begrensningene på oljeproduksjon vil dytte energiselskapene over i fornybar sektor.

Noe av oljen vil utvilsomt bli erstattet av stater som ikke deltar i avtalene. Men langt i fra alt, spesielt ikke hvis flere store produsenter støtter kuttet. Poenget er at Norge, samtidig som vi gjennomfører små og realistiske kutt i egen produksjon, kan bygge en internasjonal allianse for utfasing av olje. Lykkes vi med det, sitter vi igjen med et uvurderlig verktøy for framtiden.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Energiomleggingen til EU: Fest setebeltene!»

Må starte nå

Men kan Norge få til alt dette? Tja. Norge er et lite land, og dette er utvilsomt diplomatisk vektløfting. Men med gode diplomatiske forbindelser og mye penger på bok har vi faktisk et ganske godt utgangspunkt.

Dessuten har norske diplomater mye erfaring med miljødiplomati. Bevaring av regnskog internasjonalt har lenge vært vårt største klimatiltak. Tidligere i år fikk vi innpass i Sikkerhetsrådet med en global kampanje mot plast i havet. Pluss på alle klimatoppmøtene og oljebyråkratenes lange erfaring med Opec.

Dette kan vi faktisk få til. Men det forutsetter en kreativ plan. Den må miljøpartiene legge nå.