Konverteringsterapi og ond tro

GJESTEKOMMENTAR: Er legningen min autentisk?

«Kan vi i det hele tatt snakke om autentiske legninger og kjønnsuttrykk så lenge vi lever i et samfunn som mener noe om slike ting?»
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ett år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I sommer har et høringsforslag fra regjeringen om lovregulering av konverteringsterapi blåst liv i en pågående debatt om en relativt kontroversiell praksis: «Behandlingslignende handlinger som har til formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.» Spørsmålet som reises er om slik praksis skal lovreguleres, og i så fall på hvilken måte. Regjeringen foreslår et forbud mot slike handlinger dersom de er rettet mot personer under 16 år, mens flere opposisjonspartier mener at forbudet burde gjelde uavhengig av alder.

Autentisitet og ond tro

Denne teksten vil ikke ta for seg debatten for eller mot forbud i særlig grad. Undertegnede er tilhenger av et forbud, og det kan nok farge språket, men jeg håper det er mulig å se forbi dette i den videre lesning. Debatten om konverteringsterapi hviler nemlig på et spørsmål som det virker som om alle parter forutsetter at er besvart, uten at spørsmålet i særlig grad trekkes frem i lyset. Det er nettopp dette spørsmålet jeg ønsker å belyse her: Hvilke ønsker, drifter og handlinger som er autentiske, og hvilke ønsker, drifter og handlinger som er et resultat av ytre påvirkning på en måte som gjør at vi «lurer oss selv.» Med andre ord, at vi handler ut fra «ond tro.»

I dag tar mange av oss det autentiske for gitt som et ideal. Vi skal «være tro mot oss selv.» Vi skal altså verken lure oss selv eller andre ved å forsøke å etterleve idealer som er resultat av ytre press fra samfunnet rundt oss. Dette bunner imidlertid på et menneskesyn som er temmelig nytt. For eksempel er det først i moderne tid at det har begynt å gi mening å omtale seg selv som «personlig kristen», slik at man tilskriver sin religiøsitet til noe som har opphav i personlige valg om ens eget indre sjeleliv.

En relativt ny ide

Som alle idehistoriske problemstillinger, har spørsmålet om autentisitet riktignok en lang forhistorie. Det er naturlig å trekke linjer til så varierte tenkere som Ibsen, Spinoza og Sokrates i denne sammenhengen. Som spissformulert ide og ideal, dukker imidlertid «det autentiske mennesket» først tydelig opp fra midten av 1900-tallet. Mest kjent er kanskje Jean-Paul Sartres «Væren og intet» fra 1943.

Sartre hevder at det at du finnes kommer først, og at hva eller hvem det er som finnes, skjer etterpå, gjennom dine valg og refleksjoner («eksistens går foran essensen»). Disse valgene og refleksjonene er autentiske dersom de ikke er resultat av ytre press og påvirkning. For å vise hva han mener, ber han oss forestille oss en servitør som ikke har et genuint indre ønske om å servere. Denne inautentiske servitøren viser litt for mye interesse, gjør for stort poeng av å balansere glassene elegant på serveringsbrettet, og så videre. Gjennom at vi kan se at servitøren overspiller sin rolle, kan vi se at servitøren ikke er seg selv. Snarere forsøker servitøren å leve opp til et servitør-ideal som er adoptert utenfra som en «ond tro», og ikke har kommet som et ønske fra servitørens eget indre.

Hva har servitører med konverteringsterapi å gjøre?

Når det gjelder konverteringsterapi, så har jeg inntrykk av at alle parter hevder at de vil hjelpe folk med å få levd ut sitt «indre jeg», og enten beskytte mot - eller reparere skadene fra - ond tro. Blant annet er det tydelig ut fra hvordan regjeringen bruker et uttrykk som «fornekte» i definisjonen av konverteringsterapi, at de mener at dette er å tilføre noe inautentisk utenfra.

Fra enkelte kritiske røster ser man også at synet på det autentiske står sentralt: Sett at man har homofile impulser, for eksempel, men har et autentisk indre ønske om å leve på en måte hvor disse ikke kommer til uttrykk. Skal man da nektes å søke hjelp for å kunne leve ut sin indre heterofile idealperson? Eller, tenk om de homofile impulsene er et resultat av et påført barndomstraume, eller en slags korrumpering av selvet, skal man ikke da få hjelp til å ta et oppgjør med dem, slik at man kan vinne tilbake sitt autentiske selv?

Spørsmålene som drukner i debatten

Er din legning eller opplevde identitet knyttet til kjønn et uttrykk for et bevisst ønske, medfødt, eller er det resultat av ytre påvirkning? Hva hvis du selv ønsker å endre det? Når kan vi regne det som et autentisk ønske, og når kan vi avskrive det som et uttrykk for ond tro? Kan vi i det hele tatt snakke om autentiske legninger og kjønnsuttrykk så lenge vi lever i et samfunn som mener noe om slike ting, eller forutsetter vi da en overmenneskelig evne til å frigjøre oss fra samfunnets påvirkning? Kan vi si at noen samfunn, for eksempel religiøse grupperinger, påfører individet mer ond tro enn andre?

Som du kanskje ser, så ser det ut til at alle involverte parter forsøker å kjempe for din rett til å kunne være deg selv. De er tydeligvis svært uenig i hva som er ditt egentlige deg og hvem det i så fall er som fratar deg retten til å definere deg selv, men denne meningsulikheten ser ut til å drukne i debatten. Det er dumt, for det ser ut til at spørsmålet om autentisitet står temmelig sentralt i debatten om konverteringsterapi.

Publisert: