Dialektlykkelandet – ikke for fine fruer?

DEBATT: I det dialektenes lykkeland som vi i Norge skryter på oss å være, så er det en måte å snakke på som er blitt like stigmatisert som røyking. Hvordan kan det ha seg?

Publisert: Publisert:

«Det å la språket i serien vise hvordan det ble snakket, har vist seg å ikke være like enkelt, bortsett fra en tidsriktig bruk av høflig tiltale», skriver Agnete Nesse. Her Per Kjerstad og Pia Tjelta under innspilling av «Lykkeland» i Stavanger. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Agnete Nesse
    Språkviter ved UiB
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Tv-serien «Lykkeland» som for tiden går på NRK, er et kostymedrama fra slutten av 1960-tallet, der en har gjort seg stor flid med at klær, sminke, briller og frisyrer skal vise hvordan det var da oljen begynte å sette sitt preg på Stavanger. Det å la språket i serien vise hvordan det ble snakket, har vist seg å ikke være like enkelt, bortsett fra en tidsriktig bruk av høflig tiltale.

Snakket sosiolekt

Som Jan Hognestad ved Universitetet i Stavanger ganske riktig påpeker i intervju med NRK, vet vi nok om språkforholdene i Stavanger på 1960-tallet til å vite at overklassen i de aller fleste tilfeller ikke snakket stavangerdialekt, men en sosiolekt som i mye stemte overens enten med dansk eller (senere) norsk riksmål.

At denne måten å snakke på, glimrer med sitt fravær i Lykkeland, er interessant nok, og for en del seere sikkert temmelig irriterende. Men serieskaperne står fritt til å velge hva fra fortiden de ønsker å bruke i sin kunstneriske rekonstruksjon. Vel så interessant er argumentet for at familien Nyland sier eg, ikke je, ikkje i stedet for ikke og har a-infinitiv slik at de sier å feira i stedet for å feire. I den samme artikkelen der Hognestad blir intervjuet, kommenterer serieskaperne dette valget med at den sosiolekten overklassen i Stavanger brukte, ville fremstått for 2018-publikum som distanserende, og en kunne risikert at språket hadde tatt oppmerksomheten bort fra dramaet. I samme slengen nevnes det at rollefigurenes røyking er dempet i forhold til det som var gjengs i 1968. Dette må bety at i det dialektenes lykkeland som vi i Norge skryter på oss å være, så er det altså en måte å snakke på som er blitt like stigmatisert som røyking. Hvordan kan det ha seg?

Les også

Slik var virkelighetens lykkeland: Se bildene fra starten av oljeeventyret

Les også

«Lykkeland» må være tidenes aller beste norske tv-serie

Går tilbake til ca. 1800

Den språksosiale delingen av norske byer går tilbake til ca. 1800. I andre land innebar det at velstående folk også i provinsbyene begynte å snakke mer eller mindre likt de velstående i hovedstaden. I vårt tilfelle var hovedstaden København, og det var ikke før rundt 1850 at språket til de velstående i Kristiania, senere Oslo, ble det nye idealet. Denne språksosiale lagdelingen førte til at det utkrystalliserte seg et talemål i hele landet som var ganske likt – de velstående i Tromsø, Trondheim, Bergen og Stavanger hadde mange fellestrekk både i ordforråd og ordbøying, mens tonefall og lydsystemet var hentet fra den lokale dialekten. Dette blandingsspråket mellom lokal dialekt og landets prestisjespråk var det overklassen i Stavanger snakket før 1970-tallets dialektbølge slo inn over landet.

Hvorfor ikke mennene?

Ofte hører en at det var de såkalte «fine fruer» som snakket slik. Og i Lykkeland blir vi servert disse overklassekvinnene på et tydelig tegnet fat, der de enten går til sengs med beroligende medisiner når livet går dem imot, eller pusler med veldedighet og forbereder coctailparty mens norgeshistorien skrives av mennene deres. Disse mennene snakket også riksmålsnært, så hvorfor knyttes ikke dette talemålet like mye til de mektige herrer som til de fine fruer?

I familier der riksmålet ble brukt som hjemmespråk, kunne jentene snakke dette talemålet enten de nå var hjemme, på skolen eller blant venninner. Svært mange gutter forteller derimot om en språkdelt barndom, med et hjemmespråk og et gatespråk. Å skifte dialekt når de gikk ut, var like naturlig som å ta på seg sko. Forfatteren Alfred Jakobsen, som under navnet Ajax skrev fortellinger på dialekt om «Ongane i gadå», forteller for eksempel at å snakke riksmålaktig ute i gaten i hans oppvekst ville innebære trakassering fra de andre guttene.

Ikke samme fleksibiliteten

Som voksne tok overklassens menn med seg denne evnen til å tilpasse talemålet etter situasjon, mens kvinnene ikke hadde denne språklige fleksibiliteten. Trolig er det dette som er grunnen til at de har fremstått som de viktigste representantene for et talemål som i dag er like belastet som røyking.

Publisert:

Les også

  1. Her startet historien om lykkelandet

  2. Frosset fortid

  3. Kan vi skape et nytt «Lykkeland»?

  1. Debatt