Ligger Syrias håp om forsoning og brobygging i verdensarv-ruinene?

KRONIKK: Fra sivilisasjonens vugge til helvetes forgård: Kan Syrias rike kulturhistoriske fortid bidra til brobygging og fred?

Publisert: Publisert:

Bildet fra en «skrytevideo» fra IS viser sprengningen av det 2000 år gamle Baalshamin-tempelet i Palmyra i august 2015. En «krigsforbrytelse», kommenterte Unesco. Foto: IS/AP/NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Ingrid Løland
    Doktorgradsstipendiat i internasjonale studier, VID vitenskapelige høgskole
iconDenne artikkelen er over to år gammel

I Syria er seks enestående kulturminner plassert på Unescos verdensarvliste og ytterligere tolv er under vurdering. Samtlige er dessverre påført ubotelige skader som følge av sju års borgerkrig.

De såkalte «Dødebyene» nord-vest i Syria er ett av områdene i faresonen. Lenge har de stått ubebodde, som tause vitner over en svunnen sivilisasjon, men i dag er det atter en form for liv i de senantikke templene. Området ligger i frontlinjene mellom krigende parter, og de huser i tillegg tusener av internt fordrevne flyktninger som har søkt ly i ruinene.

I motsetning til de døde byene i dagens Syria, ble ikke Dødebyene bombet og rasert som følge av krig, konflikt og religiøst motivert ikonoklasme. Dronebildene vi har sett fra byer som Hama, Homs, Aleppo, Raqqa og områder i Øst-Ghouta, derimot, vitner om død og tilintetgjørelse av en langt mer bokstavelig karakter. Krigen i Syria har ikke bare drept hundretusener av mennesker og drevet millioner på flukt, men bidratt til så store materielle skader at også deler av en hel verdensarv ligger i grus.

Syrias kulturarv er unik i verdenshistorien og strekker seg over 12.000 år tilbake i tid. Vi snakker om uerstattelige fortidsminner som inkluderer verdens eldste bosettinger, bysamfunn og skriftspråk. Idéhistorikeren Morten Strøksnes har sammenlignet Syria med en palimpsest – et pergament hvis lag på lag med skrift og tegn avdekker stadig nye spor av fortiden. Graves det bare dypt nok vil man til slutt ende opp ved begynnelsen og sivilisasjonens vugge.

En rekke verdensarvsteder i Syria er helt eller delvis ødelagt i borgekrigen. Før-og-etter-bildene viser (f.v.) badehuset El Nahasin, den gamle sentrumsfestningen (citadellet) og plassen ved al-Sheebani-skolen i gamlebyen i Aleppo, som i sin helhet står på Unescos verdensarvliste. Foto: Reuters/NTB Scanpix

Levende mennesker, døde objekter

Men er det legitimt å bry seg om ødeleggelse av historiske minnesmerker, plyndring av arkeologiske utgravninger og illegal handel med døde museumsgjenstander når Syria-krigen har forårsaket så store humanitære lidelser? Ja, mener Unesco og mange andre organisasjoner som arbeider for å bevare Syrias kulturarv.

Amr al-Azm, leder av kulturminneforvaltningen i organisasjonen The Day After, trekker en eksistensiell linje mellom Syrias fortid og utsiktene til fred i fremtiden. Han mener at et folk uten kulturarv er et tapt folk uten identitet. På samme måte er en kulturarv uten et folk som døde objekter å regne. Gjennom bevisstgjøring og bevaring av kulturarven kan man bidra til å gjøre den levende og aktuell også for fremtidige generasjoner. En levende kulturarv blir dermed en viktig identitetsmarkør som kan føre til økt forståelse og toleranse for egen og andres kultur.

Uerstattelige tap

Med livet som innsats er det mange lokale aktører inne i Syria som forsøker å redde det som reddes kan av landets fortidsminner. Men i maktvakuumet som krigen har forårsaket er det vanskelig å nedkjempe de kriminelle nettverkene som plyndrer, smugler og selger antikviteter på det internasjonale markedet. Satellitt-fotografier dokumenterer denne nærmest industrialiserte formen for utarming av Syrias kulturarv. Stadig nye hull i jordskorpen gjør at Syria nå minner om en sveitserost, ifølge arkeologer.

Selv om både regimet, deres allierte og ulike opposisjonsgrupper alle bærer ansvar, er det islamistmilitsen IS som har stått bak de mest symboltunge ødeleggelsene av ikoniske minnesmerker. Utraderingen av før-islamske symboler er først og fremst et teologisk motivert anliggende, men også én av kildene til finansiering av våpen. Da gruppen ved to anledninger okkuperte den usedvanlig vel bevarte karavanebyen Palmyra, ble et utall monumenter ødelagt i en så stor skala at Unesco kalte det for en «krigsforbrytelse» og et uerstattelig tap for Syria og menneskeheten.

Bel-tempelet fra romertiden etter at IS hadde gjort sitt. Foto: Sandra Auger, Reuters/NTB Scanpix

Den levende arven

Å redde den syriske kulturarven innebærer ikke bare fysiske gjenstander eller arkeologiske områder. Vel så viktig er den immaterielle arven av menneskelige relasjoner og interkulturelle møter. Antropologen Dawn Chatty beskriver Syria som et knutepunkt i en utstrakt migrasjonstrafikk som i årtusener har skapt et multikulturelt samfunn hvor ulike etniske og religiøse grupper har eksistert mer eller mindre fredelig side om side. Også hun tror at Syrias håp for fremtiden ligger gjemt i fortiden.

I min egen forskning på syriske flyktningers narrativer er dette et motiv som mange trekker frem som en stolt og forankret del av sin syriske identitet. Det å leve under et autoritært regime og gjennomleve krigens traumer er selvsagt en vesentlig del av manges erfaringer. Disse negative erfaringene utelukker imidlertid ikke historier som beskriver Syria med paradisiske metaforer. Ei heller overskygger de minnene som fremhever de gode relasjonene som har eksistert mellom muslimer, kristne og andre minoriteter.

Det er kanskje naivt å tenke at Syrias tapte kulturarv skal kunne gjenreises som en Fugl Fønix fra asken som fremdeles brenner i et krigsherjet land. Videre må man være seg bevisst at kunnskap om fortiden alltid vil fremstilles, formidles og tolkes innenfor ulike og ofte motstridende identitets- og maktdiskurser. Som forskere må vi allikevel gripe fatt i de fortellingene som nyanserer bildet av et folks kollektive selvforståelse.

Krigens systematiske forsøk på å frarøve det syriske folket dets fortid og splitte befolkningen langs sekteriske linjer, har mindre sjanser til å lykkes dersom narrativene om en felles kulturarv tas på alvor og integreres i fremtidens brobyggingsarbeid.

Les også

De drepte, de torturerte, de dømte, de maktesløse, de viljesterke og den overlevende

Les også

Lesvos, kontrastenes øy − og krisen vi allerede har glemt

Les også

Fredens våpenbrødre


Norske kristen-sionister i israelske uniformer og IS-krigere kjemper ikke på samme side, men mot samme mål. Foto: Kjartan Bjelland og AP/Scanpix

Les også: «Mange kristne og muslimer deler troen på at en siste krig er nært forestående, og at verden, slik vi kjenner den, går mot en uopphørlig slutt. Det apokalyptiske verdensbilde er ikke nytt, men har fått en fornyet rolle med krigen i Syria og IS sin utbredelse.»


Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Oppretter testsenter på flyplassen på Sola

  2. Flere tidligere toppolitikere kjemper om samme lederjobb i Stavanger

  3. To til sykehus etter trafikkulykke på Buevegen

  4. Vgs-elever kan få utsatt skoledag for å unngå rush på kollektivtrafikken

  5. DIREKTE: Følg Tromsø-Sandnes Ulf og chat med vår reporter

  6. Bartender smittet i Haugesund – kommunen etterlyser pubgjester

  1. Syria
  2. Krig
  3. Historie