Aktivisme på godt og vondt – kan vi lære noe av PETAs hundegrilling?

KRONIKK: I stedet for å reagere med sinne og avsky over et kontroversielt stunt, bør vi benytte slike anledninger til å reflektere over hva det faktisk vil si å spise et dyr.

Hunden på grillen var mer enn død, den var bare en dokke. Det dempet ikke reaksjonene. Men hva med å reflektere over hvordan vi reagerer som vi gjør når det gjelder dyr og mat?

Debattinnlegg

  • Johannes R. Volden
    Johannes R. Volden
    Masterstudent, Senter for miljø og utvikling (SUM), Universitetet i Oslo
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Fredag 25. januar rapporterte Dagbladet om det siste stuntet til PETA (People for the Ethical Treatment of Animals)en offentlig grilling av en kunstig, men livaktig hund utenfor et australsk kjøpesenter. Hundegrillingen, som føyer seg inn i rekken av mange kontroversielle stunt fra organisasjonens side, har skapt debatt. Men hvorfor reagerer vi så sterkt?

Menneskets beste venn

Premisset for stuntet var å understreke det paradoksale ved å spise gris og lam når vi aldri ville spist hund. Slik forskjellsbehandling er en form for «spesiesisme» – en systematisk diskriminering av individer og grupper avhengig av hvilken art de tilhører.

Likevel er det ikke så rart at vi tilskriver arter forskjellig verdi. Som «menneskets beste venn» og husdyr gjennom årtusener er hunden et særskilt eksempel på dette. Båndet mellom hund og menneske har gjort det utenkelig for folk flest i den «vestlige verden» å spise hundekjøtt.

Hvem spiser vi?

Men hvor setter vi grensen for hva vi vil spise? I enkelte asiatiske land spises det hunder og katter. I Peru, Ecuador og Guatemala spiser de marsvin. I flere europeiske land er det helt normalt å spise hest. Mange steder spises intelligente dyr som delfin, hval og blekksprut.

Svinekjøtt spiser vi i massevis – selv om griser er minst like smarte og emosjonelt kompliserte som hunder. Dessuten egner griser seg godt som kjæledyr. Ville det gitt baconpølsa en liten bismak om kjælegriser i halsbånd ble et dagligdags syn?

Men selv om kjøttpreferanser er kulturelt og historisk betinget, gir det oss ingen større «rett» til å drepe det ene dyret enn det andre: I en ideell verden burde det ikke være noen forskjell mellom dem – og det faktum at vi har kognitive evner til å tenke i disse baner, burde i seg selv være grunn nok til å tenke nytt rundt kjøttspising.

Likevel er det lett å tenke at sånn er det bare. Vi blir vant til å se kjøttstykket på tallerkenen, men vi forholder oss i liten grad til dyret og hvilket liv det har hatt. Dyrene vi spiser får nye navn: Gris blir til svin, sau til lam eller får, og ku til storfe. Slik misleder vi assosiasjonene våre – vi tenker mat, ikke levende, følende vesener.

Kjøttspising som kulturell praksis

Ulike kulturer tar del i ulike praksiser, basert på ulike normer, verdier, tradisjoner og etiske retningslinjer. Likevel er det mange praksiser vi fordømmer uten å ta hensyn til kulturelle forskjeller.

Et eksempel er kjønnslemlestelse av kvinner: 20. januar skrev NRK om en tradisjonell omskjærer i Somalia som videreførte praksisen fra sin mor. Selv om denne praksisen er akseptert av mange som et kulturelt ritual, velger vi å reagere fordi vi mener handlingen er objektivt gal. Kanskje kan vi på samme måte tenke oss at kjøttspising er galt, selv om det er en helt normal og utbredt praksis.

For argumentets skyld, la oss si at det er galt å spise kjøtt. Betyr det at hun som spiser et stykke kjøtt, gjør noe uetisk? Sannsynligvis. Men betyr det at hun er et dårlig menneske? Sannsynligvis ikke! Kjøttspising er praktisert i nesten alle kulturer i hele verden: Man kan ikke forvente at enkeltindivider skal bryte ut av dette mønsteret helt uten videre.

At kjøttspising er en del av kulturen vår, betyr ikke at det er etisk forsvarlig – men det betyr at man må vise forståelse for at folk tar del i denne praksisen. Når PETA og Co. ikke evner dette, er det naturlig at folk føler seg krenket og tar til motmæle.

Flue på veggen

Her bør målet ikke være å sette ulike praksiser opp mot hverandre, for det er lite produktivt. Tvert imot, poenget er at vi ikke må bli trangsynte – vi må evne å betrakte egen kultur utenfra, som en flue på veggen. Veganeraktivistenes retorikk oppfattes som ekstrem fordi de makter å se på industriell kjøttproduksjon i et større perspektiv. Det er lett å se seg blind på noe som foregår rett foran ens egne øyne. Fisken ser ikke vannet den svømmer i.

Når vi så går i strupen på de «militante» veganerne, sier det mer om oss enn dem? I The Guardian 9. desember 2018 skrev David Mitchell at veganismens økende popularitet har gjort ham bekymret; ikke for egen selvrealisering som kjøtteter, men for at han er blitt et «offer for historien» – akkurat som alle dyrene han har spist. Kanskje flere av oss bør tenke som han.

Fra bedømmelse til selverkjennelse

Vi vet at vi bør spise mindre kjøtt. Det er ikke lenger særlig tvil om at dette vil gagne både klima og folkehelse, et budskap EAT-rapporten nylig befestet. Og kanskje er det dette PETA og Co. bør fokusere på, heller enn å moralisere over praksisen til vanlige, altetende mennesker. Kanskje er slike «ytre» motivasjonsfaktorer mer effektive for å endre kulturelle praksiser.

Likevel har PETA og Co. et poeng som ikke blir mindre treffende av at vi tar oss nær av det. Tvert om, når folk reagerer med avsky og forferdelse, har PETA oppnådd akkurat det de ønsket: Å blottlegge det uunngåelige hykleriet som ligger i å drepe «matdyr», når vi stort sett kunne klart oss foruten, mens hunden er vår beste venn.

Kanskje bør vi ta dette inn over oss, heller enn å skyte budbringeren – og vurdere om vi også bør gjøre noen endringer i måten vi lever på.

Les også

Han flytter 1000 gjess på et par minutter, og hylles av Dyrenes rett

Les også

Én hjemløs katt kan bli til 140 katter i løpet av to år − hvis de overlever

Les også

«Vi må snakke om grisen»

Les også

Veganer-alarmen ringer: Budbringeren må skytes! Fort!


  • Les også:
Professor Mark Post ved Universitetet i Maastricht presenterer verdens første hamburger av kjøtt som er syntetisk framstilt av stamceller fra dyr, kokken Richard McGeown snur under stekingen og den østerrikske ernæringsforskeren Hanni Rützler prøvesmaker.

«Om å forstå verden gjennom mat»

«Mye er skjedd med maten vår siden før mennesket temmet ilden. Og utviklingen fortsetter – mot for eksempel syntetisk kjøtt. Men matkulturen og -opplevelsen vil være den samme.»

Les også

Prøvesmakte rådyr laboratorieburger i London


Les også

  1. Skal vi kunne gjøre noe med klima-endringene, må vi først innse at vi alle er miljøhyklere

Publisert:
  1. Dyrevern
  2. Hund
  3. Kjøtt
  4. Mat og drikke
  5. Veganisme

Mest lest akkurat nå

  1. Regjeringen vil skjære gjennom ved koronakrangel på Nord-Jæren

  2. Bil kjørte av veien og havnet i vannet

  3. Køen oppløst etter trafikkuhell på E39

  4. Slik skal kommunene klare å vaksinere alle over 65 før jul

  5. Dansk politi holder fortsatt på nordmannens bil

  6. Fotballkvinnene ledet 9–0. Da stoppet dommeren landskampen