Psykisk helsevernloven (PHL) ble endret 1. september 2017. Behandlingskriteriet ble fjernet som begrunnelse for tvangsinnleggelse. Jeg forklarer her hva dette innebærer ved å beskrive en mulig sykehistorie. Jeg vil deretter si litt om hvilke konsekvenser lovendringen vil få for de mest alvorlig psykisk syke og deres pårørende.

Du forsøker å få ham til lege, men han er dypt uenig i at han er syk, og ser følgelig ingen grunn til behandling.

Når engler snakker til Guds sønn

Tenk deg at sønnen din, en frisk og smart 19-åring, plutselig en dag får det for seg at han er Jesus. Han slutter på skolen, vil ikke lenger gå på arbeid om kveldene og kutter ut fotballtreningen med kompisene. Han sier han hører engler som snakker til ham, og at det nå er englene som bestemmer hva han skal gjøre. Han er på ingen måte farlig, han vil verken skade familien eller andre. Han har ingen selvmordstanker, men han blir gradvis mer og mer isolert fra sine omgivelser.

Du forsøker å få ham til lege, men han er dypt uenig i at han er syk, og ser følgelig ingen grunn til behandling. Etter hvert blir han helt avhengig av din økonomiske støtte, han tjener ingen penger, har mistet all kontakt med venner, fordyper seg i Bibelen og hevder i fullt alvor at han er Guds sønn. Han anlegger langt hår og skjegg og kler seg helst i lange hvite kjortler.

Etter mye om og men får du ham med til fastlegen, som sier at han åpenbart har vrangforestillinger og hallusinasjoner, men det finnes heldigvis god behandling; vi må bare få ham inn på psykiatrisk avdeling, slik at det kan gjøres en grundig utredning, ta MR av hodet for å utelukke hjernesvulst, ta EEG for å utelukke epilepsi og videre vurdere behov for medisiner. Du spør om medisiner virkelig kan hjelpe mot en slik tilstand, og legen beroliger deg med å si at de fleste av pasientene med slike symptomer har god effekt av medikamentell behandling.

Han ville sannsynligvis ha fått diagnosen paranoid schizofreni.

Før lovendringen

Før 1. september 2017 kunne legen ha lagt inn sønnen din til observasjon på sykehuset selv om gutten ikke selv innså at han var syk. Begrunnelsen ville ha vært at han led av en alvorlig psykisk lidelse og at han ville «forspille sjanse til helbredelse» ved å ikke få utredning og behandling. Innleggelsen ville ha vart i 10 dager, eventuelt kunne den blitt forlenget med enda 10 dager dersom dette var nødvendig for å kunne gjennomføre en fullstendig utredning.

Han ville sannsynligvis ha fått diagnosen paranoid schizofreni. Dyktige og erfarne terapeuter ville ha motivert ham til å ta imot behandling, muligens ville man måtte gi ham medisiner med tvang. Sannsynligheten for at medisinene ville ha virket er ca. 80 prosent, og sønnen din ville gradvis ha funnet tilbake til sitt gamle selv; stemmene ville ha forsvunnet og han ville ikke lenger ha trodd at han var Jesus.

Etter et så alvorlig sykdomstilfelle som en slik psykose faktisk er, ville sønnen din dessuten hatt rett på langvarig oppfølging fra et team bestående av psykiater/psykolog og spesialiutdannede sykepleiere. Ved behov ville han også fått hjelp til egen bolig og jobb. Han ville ha fått brukerstyrt plass slik at han kunne legge seg inn på sykehuset dersom han var i behov av det i perioder.

Han vil ikke få den utredningen han har rett på, ikke medikamenter, og han vil heller ikke, selv om symptomene vedvarer, ha rett til rehabilitering.

Etter lovendringen

Men dette var fortellingen om før. Fra og med siste månedsskifte er alt annerledes. Nå legges plutselig ansvaret i din sønns hender. Han som altså tror at han er Jesus og handler på oppdrag av engler, skal selv vurdere om han trenger behandling eller ei. Din sønn, som ikke er forvirret (han vet godt hvilken dag det er i dag, hvor han bor og hvem som er konge i Norge osv.) vil bli vurdert som samtykkekompetent, og da kan man ikke behandles med tvang. Han vil ikke få den utredningen han har rett på, ikke medikamenter, og han vil heller ikke, selv om symptomene vedvarer, ha rett til rehabilitering.

Det er svært uvanlig at mennesker med kreft, hjerteinfarkt eller diabetes nekter å innse at de er syke.

Det essensielle skillet

Endringen i PHL er basert på kunnskapsløshet og politisk opportunisme, på en falsk idé om at det alltid er inhumant å bruke tvang, mens det faktisk er slik at tvang enkelte ganger er nødvendig for å sikre enkelte menneskers liv og helse.

Vi vet at ca. 30 personer per 100.000 utvikler alvorlig psykose i løpet av et år, i Norge tilsvarer dette ca. 1500 mennesker årlig. Omkring halvparten av disse har liten eller ingen sykdomsinnsikt. Den manglende sykdomsinnsikten er et essensielt skille mellom somatisk og psykiatrisk medisin; det er svært uvanlig at mennesker med kreft, hjerteinfarkt eller diabetes nekter å innse at de er syke, tvert imot kjemper man gjerne med nebb og klør for å få den behandlingen man har bruk for.

Som leger kan vi ikke stå passive på sidelinjen og se på at mennesker går til grunne så lenge vi har god behandling å tilby.

Bryter med medisinsk etikk

Lovendringen er et svik mot en helt spesielt sårbar pasientgruppe, en gruppe mennesker som i særdeles liten grad er i stand til å ta vare på seg selv og sin egen helse. Paragraf 1 i Legeforeningens etiske regler lyder som følger: «En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den. Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forholdet til pasient og samfunn.»

Den nye psykisk helsevernloven er ikke forenelig med grunnleggende medisinsk etikk. Som leger kan vi ikke stå passive på sidelinjen og se på at mennesker går til grunne så lenge vi har god behandling å tilby.