Eirik Faret Sakariassen etter én ukes tid i Kirkens Bymisjon: Folk trenger folk!

KRONIKK: Det koster å hjelpe, men det nytter også. Det så jeg på «sommerjobb» i Kirkens Bymisjon.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

De er idealister, gjengen i Kirkens Bymisjon. Noen er lønna idealister, andre er frivillige idealister. Men de er alle sterke i troen på at de kan gjøre en forskjell. Etter en uke med hospitering i Kirkens Bymisjon Stavanger tør jeg å slå fast: De gjør en stor forskjell!

Gjennom fem arbeidsdager fikk jeg se mye av arbeidet de gjør på nært hold. Jeg lot meg imponere av det store spennet i det de tilbyr. Jeg fikk være med gatepresten å lage mandagsfrokost, jeg fikk gjort hagearbeid i Stokka sykehjems sansehage med Jobb1, jeg fikk møte viktige initiativer som Tillitsperson, Gatejuristen og Enter Fritid. Hver dag fikk jeg tilbragt tid med selgere, ansatte og frivillige på salgskontoret til gatemagasinet Asfalt.

Faktisk ble jeg overrasket over bredden i Bymisjonens arbeid. Jeg hadde hørt om det meste før, men når du får sett det på nært hold i en uke, kan man ikke bli annet enn imponert. Rusavhengige har tillitspersoner i Tillitsperson som kan følge dem til møter med NAV eller andre offentlige institusjoner, tolke brev, notere avtaler og samle informasjonen de trenger fra møter. Det finnes jurister og jusstudenter i Gatejuristen som tilbyr rettshjelp til mennesker som har eller har hatt rusproblemer. Enter fritid er et fritidstilbud for personer som vil etablere seg i en rusfri hverdag.

Bra for politikere

Mine sommerhospiteringsuker er noe av det kjekkeste og mest lærerike jeg som folkevalgt gjør gjennom året. Det er ikke første og siste gang jeg vil oppfordre mine kolleger i andre partier til å prøve det samme. Sjøl om jeg tar en av mine egne ferieuker og jobber gratis, så er det en annerledes hverdag, og du får så mye igjen. Man kan lære mye av å lese papirer og høre på foredrag. Men aldri så mye som om man går en uke i andres sko.

SV, og jeg, har de siste årene tatt et oppgjør med egne tanker om ruspolitikk og rusomsorg. Det samme gjelder mange andre partier. Jeg tror det er viktig å være åpen for å endre mening, fremfor å holde fast ved gamle standpunkt av gammel stolthet. I tillegg tror jeg vi skal være ærlige om hvorfor vi endrer mening. For min del var det flere mennesker og opplevelser som har bidratt til meningsmodningen.

Rusavhengige og straff

Vi må starte med språket vårt. Hva kaller vi folk som bruker narkotika? «Narkomane»? «Rusmisbrukere»? Sjøl går jeg for «rusavhengige». Det er minst stigmatiserende og snakker ikke ned til noen. Jeg tror alt er lettere om man behandler folk som folk. Språket er et uttrykk for hvordan vi tenker og hva vi mener. De er avhengige av rus og trenger hjelp, ikke straff.

Gjennom mine år som folkevalgt har jeg møtt ganske mange mennesker med rusproblemer, både på institusjoner og andre steder. Tidligere tenkte jeg nok som mange, at rus og narkotika er så skadelig at vi må bruke loven til å sørge for at færrest mulig går den veien. Gjennom samtaler med rusavhengige, behandlere og andre som mener mye om ruspolitikk, har jeg tenkt meg om flere ganger. Virker straff? Er det noe som tyder på at dagens ruspolitikk er vellykket? Har vi greid å få mindre rus i samfunnet?

For meg har svaret på alle tre spørsmålene blitt det samme: Nei, nei og nei. Over­dose­døds­fallene holder seg ganske stabile, men er allikevel høye. Helsedirektoratets tall er at «rundt 260 mennesker dør av overdose hvert år». Det er lite som tyder på at færre ruser seg nå enn før, og vi bruker store ressurser på å straffeforfølge rusavhengige. Samfunnsregnskapet er dessverre enkelt: Hvis politiets ressurser brukes på rusavhengige, er det mindre ressurser enn det kunne vært til å jakte ned de som smugler narkotika inn i landet, og på de som selger den.

SV vil ikke gjøre livet vanskeligere for rusavhengige enn det allerede er. Mange av dem har store problemer i livet allerede: dårlig økonomi, dårlig helse, mange har mistet venner og familie og en del tyr til kriminalitet for å finansiere sine behov. Vi må gjøre mer for å hjelpe, og mindre for å straffe. Vi må strekke ut en hånd fremfor å sette på dem håndjern.

Les også

Eirik Faret Sakariassen: Stavanger SVs nye bompenge-tanker

Ettervern

Noe av det andre jeg tydelig fikk sett og hørt, var at ettervernstilbudet ikke er godt nok. Mange lykkes med avrusning, men kommer ut til en hverdag hvor gamle venner og vante fristelser venter. Da blir veien tilbake til rusen kort. Det burde stå klart et solid ettervernstilbud som fulgte opp hver enkelt og sørget for at de gode resultatene man oppnådde i avvenning får fortsette videre.

Å hjelpe har sin pris. Det koster økonomisk og det koster mentalt. Derfor er det så viktig at Stavanger kommunen fortsatt bidrar med midler til det arbeidet Bymisjonen gjør.

Lærdommen

«Folk trenger folk. Vi greier oss ikke aleine.» Disse ordene kunne like godt vært mine, men er det ikke. De var noe av det Maggi Hatløy, leder for Kirkens Bymisjon i Stavanger, sa til meg den uken jeg var hos dem. Det har vært en viktig linje for SV å støtte deres arbeid, både politisk og økonomisk. For de trenger økonomiske muskler for å gjøre så mye for så mange fortsatt.

I tillegg kommer støtten fra næringsliv og privatpersoner som gir av sin tid. Det koster noe for dem også. Du gir av deg sjøl, du involverer deg i fremmede menneskers gleder og sorger og strekker ut en hånd. Prisen på frivillighet kan vi ikke tallfeste, men verdien er uendelig.

Det koster å hjelpe. Men det nytter også.