Arven etter 22. juli

TERROREN: Jeg var sokneprest på Svalbard i 2011. Fem ungdommer fra Svalbard var på Utøya. Fire kom tilbake. Vår konfirmant noen måneder tidligere, Johannes Buø, ble drept. 14 år gammel.

22. juli er historie, men kampen for livet er ikke over. Fred er ingen selvfølge. Fred er hardt arbeid som vi ikke har vunnet en gang, men som vi må jobbe med hver dag. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB

Debattinnlegg

  • Leif Magne Helgesen
    Leif Magne Helgesen
    Prest og forfatter
Publisert: Publisert:

Mange av oss vet hvor vi var 22. juli for ti år siden. Selv var jeg hjemme hos mine foreldre og så på Tour de France. Først kom det ekstra nyhetssending om at det var sprengt en bombe i Oslo. Litt senere kom de første meldingene om skyting på Utøya. Det som ikke kunne skje i fredelige Norge i vår tid, det skjedde.

En kollektiv sorg

Vi mistet det vi ikke hadde råd til miste. Det gjaldt oss på Svalbard, det gjaldt i mange bygder og byer fra nord til sør, og det gjaldt oss som nasjon og folk.

Vi var i sjokk den første perioden. Og vi var i sorg. Det var en personlig sorg for dem som mistet noen av sine kjære, og en kollektiv sorg som rammet oss alle.

Det som skjedde 22. juli var ikke en tilfeldig handling. Det var ingen tilfeldig ulykke, som traff oss. Det var ikke blind vold. Det var målrettet vold. Det var beregnende, menneskeskapt ondskap.

Finnes det noe godt i en slik situasjon?

Ja, vi sto sammen som folk. Vi gråt sammen. Vi tente lys og sto sammen i rosehavet. Vi tapte på den måten at vi mistet 77 liv, men vi vant freden i dagene etterpå.

Kanskje lærte vi noe? Kanskje lærte vi at fred er mulig, men fred er ingen selvfølge. Fred er hardt arbeid som vi ikke har vunnet en gang, men som vi må jobbe med hver dag. 22. juli er historie, men kampen for livet er ikke over.

Som kristen har jeg et håp om liv etter døden, men jeg tror på livet før døden. Der står vi sammen, enten vi er kristne, muslimer, ateister, humanister, buddhister eller hva vi er. Vi står sammen på tvers av religioner, og på tvers av politiske partier. Vi står sammen som folk. Vi tror på livet.

Seier over ondskapen

Vi vet at ondskap finnes på jord, men vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på livet.

Da jeg snakket med Laila Buø, mor til Johannes, i dagene etter terroren, sa hun til meg: «Vi skal videre. Vi skal vinne over ondskapen!»

Vi vant freden i dagene og ukene etter 22. juli, men vi er ikke ferdig. Kampen for verdier, kampen for fred, kampen for mangfold og det fargerike fellesskap, er en kamp vi må vinne hver dag.

Kampen mot nasjonalistiske krefter står vi midt i. Det er farlig å være blinde for ideologier og handlinger som river ned. Det er viktig at vi tar aktivt avstand fra slike krefter.

Vi tror på det gode

Vi finner nasjonalistiske krefter i USA, vi finner det i Europa og vi finner det i Norge. Men vi tror ikke på det onde! Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp.

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det kalles verdighet; livets verdighet. Det tror vi på. Og vi tror på kjærligheten. Kjærligheten er både en gave, og en oppgave. Dette er vårt svar til alle som prøver å rive ned livet:

De blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten!

Vi vant freden i dagene og ukene etter 22. juli, men vi er ikke ferdig. Kampen for verdier, kampen for fred, kampen for mangfold og det fargerike fellesskap, er en kamp vi må vinne hver dag.
Publisert:
  1. 22. juli
  2. Samfunn

Mest lest akkurat nå

  1. Viking holdt nullen mot Djerv

  2. Derfor bør du tenke deg om to ganger før du hopper i sjøen like etter at det har regnet

  3. Ser du hva sauen har i munnen? - Bonden ble veldig glad da vi ringte

  4. Henter gammel kjenning fra toppfotballen

  5. Jakob Ingebrigtsen har en viktig påminnelse

  6. Han var det største talentet verden hadde sett på mange år. Så startet problemene