Er 125 år nok til å tilgi barnemishandling?

Sven Egil Omdal skriver at Aftenbladets grunnlegger, Lars Oftedal, bør hedres med en statue i forbindelse med avisens 125-års jubileum i 2018. Bør han det?

Publisert: Publisert:

Lars Oftedal (1838–1900) grunnla Aftenbladet og utrettet mye i sitt liv, men var også en barnemishandler, mener Erling Jensen.

Debattinnlegg

  • Erling Jensen
    Sævelandsvik i Karmøy

Omdals kommentar:

Les også

Hvor lenge varer en synd?

I løpet av et halvt år i 1882 fikk 41 av 46 elever fysisk straff minst en gang ved Waisenhuset på Bergeland i Stavanger. 38 fikk fysisk straff minst to ganger, og omtrent et dusin fikk straff minst fire ganger. Forstander Baardsen sto for avstraffelsen. Han samlet guttene i matsalen og «strøg dem af med Ris». 40 bukser ble knappet ned, og Baardsen slo til armen dovnet. Andre straffemetoder som færre fridager og brevsensur ble også brukt.

Oftedal slo selv

Om Baardsen ikke klarte å tukte elevene, ble de ført til «Præstens» kontor. Der måtte barnet hente spanskrøret og levere det til Lars Oftedal , som løftet det og slo når buksen var kneppet ned.

«Cellen er kun for rigtig grove Overtrædelser. Den har været anvendt 3 Gange i dette Aar.»

I januar 1885 la Oftedal straffetakstene frem for vennene på årsfesten i Bethania, og siden publiserte han dem i Bibelbudet:

«Angaaende Tugten er følgende Regel befulgt. Forseelser ved Spisebordet straffes med Tabet af et Maaltid. Dovenskab eller slurvet Udførelse af det paalagte Arbeide – med Tab af Fritimer og med extra Arbeide, større Ulydighet og Gjenstridighet med Ris, og for de større Gutters Vedkommende tillige med 1 eller 2 Dages Celle, ensomt Værelse, hvor de er aldeles afskaarne fra al Forbindelse med de andre Gutter. Cellen er kun for rigtig grove Overtrædelser. Den har været anvendt 3 Gange i dette Aar.»

Vakte reaksjoner

Det var godt kjent i byen hva som foregikk, og reaksjonene var faktisk ganske kraftige. Både foreldre og utenforstående ventet at Oftedal som prest og moralsk autoritet ville sette en stopper for det harde regimet når han fikk høre om det. Etter en episode der en gutt skrek så høyt «da han fik nogle Rap av Pisken» at folk stimlet sammen utenfor Waisenhuset, kom det innlegg i Amtstidende om at «Slagene hørtes på 120 Alens Frastand.»

Men Oftedal stilte seg offentlig bak straffemetodene. Han hånte dem som kritiserte Baardsens og hans egne straffemetoder:

Oftedal talte også om «Risets Hellighet».

«Naar vi har været nødt til at bruge Riset og Tugten paa dem, fordi vi elskede dem og vilde Børnenes Vel, hørtes Ramaskrig baade indenfra og udenfra; mundkaade Kvinder og selvkloge Mænd brugte sine Tunger som Rageknive og fylde Husene med sladder og Historier uden Ende.»

Barnet var fordervet av synd. Selv viljen til barnet var syndig. Derfor skulle den oppsetsige viljen kues. Straffen skulle ydmyke. Straffen skulle drive fram anger. Straff var bot for synd. Forstander Baardsen skulle «tugte den Unge… med Riset og fri hans Sjæl fra Helvede». Oftedal talte også om «Risets Hellighet».

I 1891 bekjente Oftedal sin synd i en fullsatt St. Petri kirke. «Jeg har gjort meg skyldig i usedelig forhold og gjort forargelse i menigheten. Dette er min skam og dype sorg.» Synden Oftdedal bekjente var at han noen år tidligere skulle ha vært nærgående mot en tjenestepike, «og søgt at bringe hennes hånd i berørelse med sine kjønnsdeler». Barnemishandlingen og avstraffelsene ved Waisenhuset ble aldri nevnt.

En glimrende anledning?

31. august 2015 skrev Sven Egil Omdal kommentarartikkelen «Hvor lenge varer en synd?». Han avsluttet med følgende ord: «I 2018 feirer Aftenbladet sitt 125-årsjubileum. Det burde være en glimrende anledning til å glemme befølingen og hedre alt det andre Lars Oftedal brukte sine hender og sin lidenskap til.»

Jeg stiller spørsmålet: Er et 125-årsjubileum nok til å tilgi barnemishandling?

Publisert: