«Ocean Viking» og EUs umulige dilemma i Middelhavet

KRONIKK: Skal man redde båtflyktninger i Middelhavet, eller er det best å la være?

Publisert: Publisert:

To migranter om bord i det norske redningsskipet «Ocean Viking» utenfor Taranto i Italia. Foto: Ingenito/ANSA/AP/NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Gunvor Mundal
    Masterstudent i samfunnssikkerhet, UiS
  • Bjørn Ivar Kruke
    Førsteamanuensis i samfunnssikkerhet, UiS

Italia har fått nok av båtmigranter og øker presset på EU for å komme med mer enn midlertidige løsninger. Polariseringen har økt i Europa. Spørsmålet om innvandring skaper splid innad i EU. Samtidig fortsetter desperate mennesker å legge til havs i skrøpelige farkoster. Finnes det noen løsning på denne krisen?

«Ocean Viking» er på tokt i farvannene mellom Libya og Italia. Migranter er i havsnød, og mannskapet om bord på det ombygde supplyskipet gjør seg klar til redningsaksjon. De har ikke tenkt å la folk drukne på deres vakt. Menneskene som blir plukket opp fra den skjøre gummibåten, forteller om umenneskelige forhold i Libya. Vel om bord får migrantene beskjed om at de er trygge nå. «Ocean Viking» kommer ikke til å frakte dem tilbake til Libya, slik mange av dem frykter. Det mannskapet ikke sier høyt, er at de ikke vet når og hvor de får lov til å legge til kai for å sette migrantene i land. Ingen europeiske land ønsker å ta imot dem.

«Ocean Viking» er et norskeid skip som drives av Leger Uten Grenser (MSF) og SOS Méditerranée. Skipet satte kursen mot Middelhavet sommeren 2019 etter at MSF besluttet å gjenoppta redningsaksjonene langs fluktrutene mellom Afrika og Europa.

Fra broen på «Ocean Viking». Foto: Hannah Wallace Bowma, MSF/Reuters/NTB scanpix

Siden sommeren 2015 har mange europeiske land, inkludert Norge, bidratt med skip i Middelhavet til EUs organ for kystvakt og ytre grensekontroll, Frontex. Disse skipene har bidratt til å redde mange tusen migranter fra drukningsdøden. Aftenbladet meldte i 2017 at norske «Siem Pilot» alene hadde hentet opp så mange som 34.278 mennesker fra Middelhavet i løpet av to års tjeneste i Frontex. Imidlertid har europeiske myndigheter siden 2018 trappet kraftig ned sitt søk- og redningsarbeid og overlatt dette ansvaret til den libyske kystvakten.

Migrasjonsstrømmen viser en desperasjon og en vilje til heller å dø til havs enn å bli værende i Libya, mener Leger uten grenser. Foto: Darrin Zammit Lupi, Reuters/NTB scanpix

Stimuleres flyktningstrømmen?

Parallelt med dette har Europas vilje til å ta imot migranter fra Middelhavet nærmest smuldret bort. Justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr er tydelig på at migrantene fra «Ocean Viking» ikke skal komme til Norge bare fordi skipet seiler under norsk flagg. Kallmyr stiller seg også kritisk til disse redningsaksjonene og går så langt som å påstå at det er organisasjoner som MSF og SOS Méditerranée som har skapt denne problematiske situasjonen. Landinfo, som er norske myndigheters uavhengige fagorgan for landkunnskap, administrativt underlagt UDI, hevder at redningsskipenes tilstedeværelse i Middelhavet bidrar til å øke trafikken av migranter, og dermed også antall drukninger. Også italienske myndigheter har kritisert «Ocean Vikings» operasjoner og hevder at virksomheten tjener målene til menneskesmuglere.

MSF avviser at deres bidrag er en pullfaktor, og de fastholder at årsakssammenhengene er atskillig mer sammensatt enn framstilt av kritikerne. Migrasjonsstrømmen viser en desperasjon og en vilje til heller å dø til havs enn å bli værende i Libya. MSF beskriver sitt arbeid i Middelhavet som en kriseløsning i påvente av at et fungerende system skal stables på beina. De er der for å redde liv. Når noen drukner, ser man ikke bort, uttaler frivillige om bord på «Ocean Viking».

Libya har blitt et transittland på vei til Europa. Etter at Gadaffis regime ble styrtet i 2011, har landet vært preget av militsgrupper og anarki. Rapporter fra International Organization for Migration (IOM) forteller at migranter som reiser gjennom Libya, risikerer å bli tatt til fange, solgt som slaver eller torturert for løsepenger. MSF, som også arbeider i interneringsleirer i Tripoli, kan fortelle om mangel på mat og vann, sykdom, vold og sexslaveri. Mange har vært i slike leirer i flere år og er desperate etter å komme seg vekk.

Fatima Abdul fra Nigeria er alenemor for Faridos (2), Fawas (13) og Quadri (7) – og her fotograret om bord i den norske redningsskipet «Ocean Viking» i italiensk farvann i forrige måned. Foto: Renata Brito, AP/NTB scanpix

Marrakech-dokumentet

Hvordan skal Europa løse migrasjonsstrømmen? Under FNs toppmøte i Marrakech i 2018, ble dokumentet Global Compact for Safe, Regular and Orderly Migration (GCM) underskrevet. Marrakech-dokumentet peker på behovet for utstrakt internasjonalt samarbeid mellom stater, internasjonale organisasjoner og frivillige organisasjoner.

Dokumentet spesifiserer 23 ulike mål for bedre å styre migrasjonen lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt. Eksempelvis å systematisk analysere data relatert til migrasjonsstrømmene, å bedre samarbeidet mellom landene innenfor returpolitikk, samt å forsterke internasjonalt samarbeid for å bekjempe menneskesmugling og forebygge menneskehandel. Det viktigste av målene er kanskje å motvirke de underliggende årsakene som hindrer folk fra å bygge meningsfulle liv i sine hjemland.

Politisk ytre høyre i hele Europa roper imidlertid høyt om hardere tiltak. Et av tiltakene har vært samarbeidet med den libyske kystvakten, hvor EU bidrar med økonomisk støtte. Migranter som stanses i libysk farvann, skal sendes tilbake til interneringsleirene i Libya, der menneskerettigheter systematisk brytes. NRK oppsummerer det slik: «Målt i antall mennesker som når Europa, er samarbeidet mellom EU og Libya en suksess. Målt i menneskeverd, er historien en annen.»

MSF og SOS Méditerranée beskriver dette som en hensynsløs europeisk migrasjonspolitikk. Også Europarådet er skeptisk og ber ministrene i EU om å justere politikken mer i tråd med menneskerettighetene. MSF jobber i over 70 ulike land, har lang erfaring med nødhjelpsarbeid i kriserammede områder og har svært god innsikt i hvordan forholdene er i Libya. Når slike organisasjoner uttaler seg, bør verden spisse ørene. Norges ministere snakker om langsiktige og felleseuropeiske løsninger, og vektlegger internasjonal innsats i Nord-Afrika for å løse krisen.

Og mens diplomater og ministre snakker, lider migranter i fangenskap i Nord-Afrika og drukner i Middelhavet.

Publisert: