Hva har vi egentlig lært av slaktehuset Srebrenica?

DEBATT: Menneskenes forbannelse er vi fort glemmer det som har skjedd. Derfor må vi bestandig være våkne, for det finnes mennesker som forfalsker historiske fakta om Srebrenica-massakren.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Hvert år vekker 11. juli vonde minner hos dem som overlevde folkemordet i Srebrenica. Slike scener vil aldri falme, de blir bare undertrykt, og datoen vil vi alltid huske.

Er det noen som virkelig kan forstå smerten av Srebrenica? Hvem skal si til moren som mistet sin eneste sønn, at sorgens dag er bare ett minne, når hennes sorg varer i årevis. Den vil aldri slutte så lenge hennes gamle hjerte banker. Ingen har makt til å gjenopplive de mer enn 8000 uskyldige menn og gutter fra Srebrenica – blant dem min bror med sine to sønner og sønnen til søsteren min – som 11.–22. juli ble massakrert av bosnisk-serbiske militærstyrker med hjelp av militære og paramilitære styrker fra Serbia.

Selv hadde jeg såpass flaks at jeg og familien min klarte å komme oss ut av Srebrenica før folkemordet fant sted i juli 1995. Det viste seg at dette var en flukt fra døden, for bare tre dager senere rykket de paramilitære styrkene fra Serbia inn i byen og ranet, voldtok og brente ned hus med levende bosnjaker i. Dette skjedde i april 1992, og det kan sies at det var begynnelsen på folkemordet.

«Aldri mer!» – gjentatt og gjentatt, som en papegøye

Navnet Srebrenica vil gå inn i historien på lik linje med Lidice i Tsjekkia Oradour-sur-Glane i Frankrike og Telavåg på Sotra i Norge, der Hitlers bander sto for massakrene.

Men historien om Srebrenica er verre, fordi ofrene befant seg i et område som FN hadde erklært som «sikker sone». Det vil si at de grusomme forbrytelsene skjedde rett foran verdens øyne. I Srebrenica kom de mørkeste sidene av menneskenes historie fram. Srebrenica var helt alene i verden, og verden var i Srebrenica. De skulle ha hjulpet, men gjorde det ikke. Hvorfor? Noen vet svaret. Det vil være en seier for både ofrene og rettferdigheten hvis noen i FN-apparatet bli stilt til ansvar.

Det er et åpent spørsmål om verden ville reagert annerledes i dag. Jeg tviler på det. Etter Auschwitz sa verdenssamfunnet «Aldri mer!» – men det skjedde igjen i Rwanda og deretter Srebrenica. Verden gjentar det samme igjen, som en papegøye – «Aldri mer!», men gjør ingenting for at grove forbrytelser ikke skal skje igjen. Dessverre ser vi fremdeles at det begås nye folkemord andre steder i verden. Hvorfor tar ikke verdenssamfunnet lærdom av det som har skjedd i Srebrenica? Hvorfor brukes ikke FNs prinsipp om «felles ansvar å beskytte?» Hvorfor gripes det ikke inn, eller kanskje det gjøres selektivt, og ofte for sent?

Farlig utvikling på Balkan – igjen

Dagens situasjon i Bosnia, 24 år etter Srebrenica-folkemordet og Dayton-avtalen, begynner å ligne på 1990-tallet. Folk, spesielt bosnjaker, lever i frykt og er veldig bekymret for framtiden. Hvorfor tier verdenssamfunnet når enkelte serbiske ledere konsekvent nekter å anerkjenne at Srebrenica var et åstedet for folkemord. Selv om både FNs representanter så dette med egne øyne. Selv om Den internasjonale domstolen (ICJ) har konkludert med det samme i sin dom i 2007. Selv om Europaparlamentet i en resolusjon i 2009 slo fast at det som skjedde i Srebrenica var folkemord. Og selv om Den føderale kommisjonen for savnede personer har lagt en liste over savnede eller drepte, som teller 8.372 personer?

Dette kulminerte nylig da Republika Srpska (den serbiske dannet to nye internasjonale kommisjoner: en for Srebrenica, og den andre for Sarajevo. I tillegg behandler Serbia entiteten Republika Srpska (den serbiske delen, «entiteten», av Bosnia-Hercegovina; red.mrk.) som et slags krigsbytte og ønsker å skille den fra Bosnia, spesielt som en kompensasjon for tapet av Kosovo.

Hvorfor rømmer serbiske ledere fra sannheten om Srebrenica? Det er logisk, fordi folkemord er statens forbrytelse. Serbia har ikke tatt et skikkelig oppgjør med sin egen fortid. Det serbiske samfunnets ledere har i dag den samme ideologien som direkte eller indirekte produserte folkemordet. Og det er det som gjør forskjellen mellom folkemord og forbrytelse. Benektelse av folkemordet er dets siste fase, og det er også en del av statens strategi for å holde fakta unna offentligheten. Dette er veldig farlig, for det skaper forutsetninger for nye forbrytelser. Skal vi bli drept på nytt?

Glemselen – menneskenes forbannelse

Jeg, som en av de overlevende fra Srebrenica, er svært bekymret over forsøkene på å benekte folkemordet. Det er et av de kanskje best dokumenterte folkemord i historien. Det føles veldig vondt å høre disse usannhetene og fornærmelsene som skaper en spent situasjon, og uro og angst blant oss ofrene.

Vi overlevende etter krigsforbrytelsene håper likevel at Serbia virkelig vil innrømme sin skyld og sitt ansvar for folkemordet. Unnskylde seg, finne det riktige vendepunktet de trenger, og begynne å bygge en forsoningspolitikk og et samarbeid på Balkan.

Srebrenica har opplevd døden, og det ville vært tragisk hvis Srebrenica opplevde ny død gjennom å glemme det som skjedde i juli 1995. En påminnelse om Srebrenica er en god investering for fred i fremtiden. Vi må aldri glemme Srebrenica. Glemsel er en lykt på veien mot et nytt folkemord.

Menneskenes forbannelse er vi fort glemmer det som har skjedd. Derfor må vi bestandig være våkne, for det finnes, dessverre, mennesker som har lyst til å forfalske historiske fakta om Srebrenica-massakren. Vi er alle forpliktet til å hindre at dette skjer igjen. Min skjebne er karikaturtegninger som jeg forsøker som mitt beskjedne bidrag til en lang hukommelse om folkemordet og aggresjonen mot mitt hjemland og min fødeby, Srebrenica.

Hva har vi faktisk lært av slaktehuset Srebrenica? Veldig lite. Våkn opp!

• Bildegalleri med noen av Sukrija Meholjics tegninger: