Gentrifisering pågår!

KRONIKK: Storhaug bydel i Stavanger er i utvikling. I hvilken retning vil vi gå?

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I den senere tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt Pedersgata i Stavanger. Der skjer det en spennende utvikling, samtidig som jeg forstår at beboere reagerer på privatisering og ensidig eierskap.

Det er ikke bare i Pedersgata at gentrifisering pågår. Også innover på Storhaug, og det som nå kalles Østre bydel. For noen år siden flyttet småbarnsfamilier ut av bydelen før ungene begynte på skolen – for her kunne en ikke gå. Nå kryr det av småbarnsfamilier. Flaks for meg at jeg er glad i barn – og hunder.

Storhaug er den mest urbane bydelen i Stavanger. Her får en både kultur og natur, og det er kort vei til byen. Mens en kan oppleve at folk i andre bydeler vender nesen i været om en er så frekk å snakke til dem, er det lett å få et smil og en prat med noen på Storhaug.

Badeland og Tusenfryd

Jeg er glad for det nye bydelssenteret i Lervig med butikker, restauranter og fin park. Men om sommeren er det som å bo i Badeland eller på Tusenfryd. For makan til vellykkethet som brer om seg med lykkelige småbarnsfamilier og unge, hippe og trendy mennesker. Grillukten brer om seg hele sommeren, og langs sjøen ligger det tett i tett med badegjester.

Hvis det ikke går an å finne et alternativt miljø på Storhaug, hvor kan en da finne det? Har hele byen blitt «streitifisert»? Hvor har det blitt av motkreftene og opposisjonen? Før het det at på Storhaug bor det bare østlendinger, homofile og innvandrere. Til og med homofile har nå blitt A4 med sine parmiddager og insemineringer.

Jeg kjøpte min første leilighet i Bekkefaret i Hillevåg bydel før jeg fikk råd til å kjøpe bolig på Storhaug. Hver tirsdag pleier jeg å ta turen til Bekkefaret bydelshus for å kjøpe middag og dessert for tretti kroner. Der har jeg fått god kontakt med en frivillig, og dette er et høydepunkt i uken. I Bekkefaret ser jeg noe av det jeg nå savner på Storhaug: Vanlige folk, kanskje ikledd fargerike bomullsklær, gjenbruk, og en avslappet stil som ikke lyser penger og mote.

Tidligere kunne en lett komme over noen kreative folk som satt og jobbet på Ostehuset. Nå ser det ut som om gjestene har kommet fra andre siden av byen for å treffe sine vellykkede familier og vennegjenger. Jeg pleier å fleipe med at jeg emigrerte fra Stokka, men det var ikke meningen at Stokka skulle komme etter! Jeg har også hørt om folk som drar til Østre bydel om sommeren for å tilbringe hele dagen her sammen med vennene sine. Så kult er det altså blitt her!

Men hva med barnefamiliene?

Barnefamilier og aldersgruppen 30 til 50 år regnes som den mest ressurssterke gruppen i samfunnet. Det merkes! Storhaug bydelsavis bærer nå preg av nyheter om barn, skole og ressurssterke mennesker som skriker opp hvis det er litt søppel i nabolaget, et ubebodd hus, eller at ikke alt blir lagt til rette for barnefamiliene til enhver tid.

Jeg får lyst til svare: Vet du hvor du har flyttet hen? Dette er Storhaug, og hvis du forventer at alt skal være glatt og strøkent, har du kommet til feil plass. Jeg oppfordrer alle til å kaste søppelet der det hører hjemme – i søppelbøttene. Men jeg synes noe av klagingen bærer preg av besteborgerlig gnål. Og i mellomtiden lager jeg kunst av søppelet jeg finner. Jeg har kost meg med å gå på skattejakt på åpne byggetomter.

Hvordan ivareta mangfoldet?

Det skrives stadig om at en vil lage flere bade- og grillplasser for at de som allerede kjenner hverandre skal få enda flere plasser å møtes. Hvordan kan en legge til rette for nye fellesskap og treff på tvers av alder og sosial status? Nå bor det mange somaliere, tyrkere og polakker i bydelen. Hvordan kan vi bli bedre kjent? Hvordan kan vi ivareta enslige og motarbeide isolasjon? Alt fokuset på familier kan lett skape et utenforskap.

Dette virker å ha for lav prioritet i byutvikling og nærmiljøtiltak. Jeg savner en begrunnelse og refleksjon over prioriteringene. Her gjør Varden kirke en viktig innsats med sine frivillige: Middag for en billig penge og mulighet for å bli kjent med nye mennesker som en kan prate med neste gang en treffes i nabolaget.

Jeg har sagt til noen venner: «Takke meg til de narkomane! De gjør det lettere å puste.» Jeg kan fint klare meg uten innbrudd i garasjen, sprøyter og narkotikasalg. Men jeg tar meg ofte en spasertur om kvelden, og har kjent meg trygg når jeg har gått forbi de kommunale boligene. Tvert imot oppfatter jeg mange av disse menneskene som tilbakeholdende, men vennlige hvis en kommer i prat. Når de samme husene brenner som en årlig tradisjon, ser jeg nytten av å dele opp miljøet. Men når den ene kommunale boligen selges etter den andre, hva kommer i stedet? Kanskje vi kan få flere bofellesskap à la Vindmøllebakken.

Hvis jeg tar meg en tur til det som opprinnelig har blitt kalt Storhaug (midt på haugen) og Håkons Dagligvarer, kan jeg igjen oppleve den gode, gamle storhaugstemningen.

La oss ta vare på de kvalitetene som Storhaug bydel er kjent for: Ikke sosial nød, men mangfold, samhold, kultur, dugnadsånd, engasjement og en lav terskel. Ja, Storhaug er i utvikling. Spørsmålet er i hvilken retning vi vil gå.