Tåkelegger avsløringen om utbredt bruk av politimakt mot barn

BARNEVERN: Hyppig og utilstrekkelig dokumentert politimakt mot sårbare barn i barnevernet handler om barna – ikke om arbeidsmiljøet til de ansatte.

Debattinnlegg

Jeg viser til to debattinnlegg i Stavanger Aftenblad den siste tiden. Det ene er «Jeg skal slå dere i hel» av Ine Haver, publisert 16. februar 2021. Det andre er «Ekstremt vanskelige avgjørelser hver dag» av Truls Dragset Dydland, publisert 21. februar 2021. Debattinnleggene er svar på Aftenbladets artikkelserie om bruk av politimakt på barnevernsbarn.

Det er forståelig at barnevernsansatte ønsker å fortelle sin versjon av hvorfor politibruk forekommer. Det er forståelig at man møter på til dels store utfordringer i arbeidet med traumatiserte barn, hvor mange av dem antakeligvis også er i en livssituasjon de selv ikke ønsker å være i. Vi har alle lest om tilfeller hvor barnevernsarbeidere har blitt drept på jobb.

Rammer barna

At det kommer detaljerte beskrivelser i mediene av de mest ekstreme eksempler på generelt grunnlag, der barnevernsbarn eksponeres, syns jeg likevel er svært lite formålstjenlig. Dette kan bidra til å stigmatisere en hel gruppe av barnevernsbarn. Jeg har selv sett ordet «drittunger» bli brukt i kommentarfelt på Facebook. Det er ikke behov for å bygge opp om negative holdninger mot denne utsatte gruppen.

I tillegg oppfatter jeg debattinnleggene som en tåkelegging av det egentlige problemet: Hyppig og utilstrekkelig dokumentert politimakt mot sårbare barn i barnevernet. Diskusjonen etter artikkelserien burde ikke handle om ansattes arbeidsmiljø. Det er barna som er ofrene. Det er barna som er den svake part.

For foreldre er det uakseptabelt å utøve makt, for så å plassere skylden hos barnet. Det gjelder uavhengig av barnets egenskaper eller situasjon. Om man ikke håndterer omsorgen tilstrekkelig, har man et ansvar for å ta tak i det. Dette bør være førende også i offentlig omsorg. Maktbruk er aldri en bærende løsning. Maktbruk har stort skadepotensial.

Bruker barna

I Norge har vi lovfestede krav til arbeidsmiljø. Når slike krav ikke overholdes, har vi flere veier å gå, og vi har fagforeninger som kan bistå. Det er trist når barnevernsarbeidere bruker handlinger fra sårbare barn som et middel for å belyse sin arbeidssituasjon offentlig.

Etter mitt syn har barnevernsarbeidere et særlig ansvar for å fremme gode holdninger ovenfor sårbare barn de er ansatt for å yte god omsorg til. Det syns jeg ikke Haver og Dydland har lykkes med i denne sammenhengen.