Per Bortens halvnakne kropp

DEBATT: Hva er det med en kvinnekropp med klær på fra topp til tå, som gjør den så seksuell for enkelte?

«Jeg tror ikke det er kritikerne i denne saken som utvider handlingsrommet for neste generasjon», skriver Hadia Tajik. Foto: Tiden Norsk Forlag

Debattinnlegg

  • Hadia Tajik
    Hadia Tajik
    Nestleder i Arbeiderpartiet
Publisert: Publisert:

Da Dagbladet skulle intervjue daværende statsminister Per Borten (Sp) hjemme på gården i 1969, møtte han dem i bare underbuksene og med sigar i hånda. Mye ble sagt om det bildet. Men ikke at han bød på kroppen sin i seksuell forstand.

Bonde og statsminister Per Borten (Sp) i bare underbuksa i Dagbladet i 1969, hjemme på gården i Flå i Trøndelag før kong Olav og dronning Elizabeth skulle komme på besøk.

Les også

Bokmelding: «Hadia er ikkje som andre»

Hva er det med en kvinnekropp med klær på fra topp til tå, som gjør den så seksuell for enkelte?

Omslagsbildet til boka mi «Frihet. En politisk og personlig historie» har skapt debatt.

I helgen skrev fakultetsdirektør Karoline Holmboe Høibo en kronikk om portrettet, der hun forteller at betongen jeg sitter på og posituren min ga henne assosiasjoner til boka «50 Shades of Grey», en erotisk roman som er kjent for sine grafiske sexscener.

Kronikken skapte også mye debatt i sosiale medier. En av dem som delte den, var tidligere Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen. Ifølge ham ligner bildet av meg på franske Boudoir-fotografier.

Jeg var ikke helt sikker på hva «boudoir» var, så jeg googlet det, og fant ut at det er bilder fra franske kvinners omkledningsrom, der damene gjerne er halvveis avkledd. Litt fascinerende er det unektelig at Braanen har greie på franske, småerotiske bilder, og attpåtil ansvarliggjør meg for assosiasjonene sine. Særlig tatt i betraktning at jeg er fullt påkledd i svært lite erotiske kulisser av betong. Litt blonder er tydeligvis alt som skal til.

Blikket som ser handler ofte om eget levd liv. Leser Høibo, Braanen og andre kritikere av forsiden også innholdet i boka, vil de oppdage at akkurat dette fenomenet er drøftet en del i kapittelet om «Like muligheter»: Hvordan hver av oss leser et rom, eller en situasjon, handler mye om hva vi på forhånd vet og har erfart. I bokas kapittel om trygghet og god helse møter jeg overlegen Tilde Broch Østborg, som utfordrer leserne til å oppdage de hun kaller «iboende patriarkalske strukturer». Samtalen vår handler om kvinnehelse og svangerskapsoppfølging. Men det kunne handlet like mye om forventninger til kvinnelige ledere: Hvordan de skal framstå og ikke.

Høibo skrev at «Gro Harlem Brundtland trong ikkje by på eigen kropp for å bli lagt merke til». Det kan ikke leses på annen måte enn at jeg byr på kroppen min, der jeg sitter ikledd en buksedrakt, dekket fra håndledd til ankler.

Jeg hadde skjønt om anklagen kom fra en litt konservativ pakistansk mann. Håret henger fritt og halsen er åpen. Men den kommer fra en kvinnelig norsk akademiker. Hun synes jeg burde vært mer konform. Arbeiderpartipolitikere går tross alt oftere i rødt enn i grønt, understreker hun. Hun mener jeg burde kledd meg mer som Jonas Gahr Støre. En utmerket mann og partileder, selvsagt, men også en mann som er 20 år eldre enn meg.

Etter å ha fulgt debatten, sitter jeg igjen med noen spørsmål: Kan ikke ukebladlesere være interessert i politikk? Kan ikke kvinner i grønne drakter være opptatt av fagforeningsarbeid? Må Ap-politikere gå i flanellskjorte for å fremstå troverdige?

Å fastslå arbeiderklassens ekthet basert på om de har fønet håret og sminket seg eller ikke, er en merkelig form for identitetspolitikk, som har påfallende mange fanebærere – også på venstresiden. Andre som også er lei av dette, må gjerne lese bokas kapittel om ytringsfrihet og behovet for sterkere nasjonale fellesskap. Selv er jeg i alle fall overbevist om at en dreining bort fra dette vil ruste oss bedre for vanskelige oppgaver som land.

For det er ikke sant, som Høibo går langt i å fremstille det som, at ukebladlesere ikke kan være interessert i en politisk bok. Eller at det er en motsetning mellom å ha på seg grønn drakt og ha kunnskap om fagforeningsarbeid. Det kan ikke være slik at fordi «seriøsitet» en gang ble definert av menn i grå dress og kortklipt hår, så skal det være et ideal alle bare fortsetter å strekke seg etter.

Kritikere av bildet har selvsagt helt rett i at jeg ville gått klar av debatten om jeg hadde valgt et mer typisk politikerportrett: Halvnært, gjerne med armene i kors, smilende mot kamera. Det finnes en sjanger for politikerbøker, inkludert deres omslagsbilder, som det er trygt å holde seg til.

Men bokas innhold og oppbygning forholder seg ikke til de klassiske formkravene for politikere. Det er verken en memoarbok eller en debattbok, men en historie om Norge i dag, båret av personlige erfaringer og politiske analyser. Den henvender seg ikke til politiske kommentatorer, men til alle alminnelige borgere som er opptatt av hvordan det går med landet vårt.

Jeg har heller ikke forholdt meg konformt til det som har vært forventet av meg i mitt virke, verken i kraft av bakgrunn, religion eller verv. Bokas tematikk går også ut på å drøfte noen slike forventninger, og hva som skjer når de blir brutt.

Så hvorfor skulle forsidebildet følge spillereglene, når ingenting annet ved boka gjør det?

Påstanden om at forsidebildet mitt gjør det vanskeligere for andre unge kvinner å drive med politikk er, mildt sagt, vrøvl fra ende til annen. Det krysser over til å bli grovt når Høibo hevder at de siste års omtaler av metoo i Arbeiderpartiet gjør at jeg burde kledd meg annerledes: «[…] sett i lys av dei interne utfordringane dei har hatt i Arbeidarpartiet dei siste åra, der nettopp eldre menn i maktposisjonar sitt seksualiserte blikk på unge kvinnelege partikollegaer, har vore kjernen i problema.»

Ærlig talt. Kjernen i problemet med seksuell trakassering er menn som misbruker makt, ikke hvordan kvinner kler seg. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har en kvinnepolitisk leder som er krystallklar på dette.

I løpet av denne debatten har jeg både kunnet lese at bildet er så pent at det hadde egnet seg bedre på forsiden av Vogue. Og at bildet er så stygt at Vogue aldri ville satt det på trykk. Blikket mitt er for fast og for usikkert, gravidemagen for synlig og for usynlig, posituren min for mye tøff og for lite tøff.

Hva kan yngre kvinner lære av dette? Veldig lite om bildet. Ganske mye om den dobbeltmoral og de kryssende forventninger kvinner i dag møter, selv i Norge.

Jeg tror ikke det er kritikerne i denne saken som utvider handlingsrommet for neste generasjon. Det er aldri de som ber deg følge spillereglene som flytter makt eller skaper mer frihet. Det er kunnskapen om hva spillereglene er, og viljen til ikke alltid å avfinne seg med dem, som gjør det.

Les også

  1. Hadia Tajik øydelegg for seg sjølv med dette bokomslaget

  2. Jeg må dessverre stad­feste at det selv­opp­nevnte kvinne­politiet lever i beste velgående

  3. Ødelegger Høibo for UiS med denne omtalen?

Publisert:
  1. Hadia Tajik
  2. Gro Harlem Brundtland
  3. Bok
  4. Vogue
  5. Politikk

Mest lest akkurat nå

  1. Denne gaven tar helt av: – Dette er all time high. Vi har aldri sett slike tall

  2. Da Tomas (14) landet i denne hoppe­gropen, ble han lam fra halsen og ned

  3. Farse har blitt Jærens mest populære lunsjrett

  4. Go-Ahead kutter avganger på Jær­banen allerede fra fredag

  5. Naboklager førte ikke frem. Omstridt Hundvåg-hus godkjent

  6. Norge Mining: – Det er noe stort og tungt der nede i Norges dypeste hull