Forurenser bør betale – også for plasten i havet

KRONIKK: Et av vår tids alvorligste miljøproblemer er plastforurensning av havet. Nå skjer det noe.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Plast i alle varianter skader dyr, økosystem, økonomi – og til syvende og sist oss selv. Vi har et godt og omfattende regelverk som skal hindre forurensning. Lover og regler er en nødvendig ytre ramme som skal fylles med forvaltning, oppfølgning, etterlevelse og sunn fornuft.

Private og offentlige aktører gjør en stor innsats for å bremse forurensningen av havet og rydde opp. Men forsøpling av havet er fremdeles et problem, til tross for at det er ulovlig og overtredelse kan straffes med bøter og fengsel.

Prinsippet kommer til kort

«Forurenser betaler» er et prinsipp som er innbakt i avgiftssystemet. Miljøavgifter inngår i prisen på for eksempel biler eller drivstoff. På den måten forhåndsbetaler vi for at vi forurenser. Eller vi betaler etterskuddsvis ved at den som forurenser, må betale kostnadene ved rensing eller tilbakeføring av naturen til opprinnelig tilstand når skaden har skjedd.

Men når det gjelder plastforsøpling av havet, kommer forurenser-betaler-prinsippet til kort. Langs strendene finnes uendelige mengder tauverk, emballasje, tapte og utrangerte fiskeredskaper og husholdningsavfall, ofte omtalt som «eierløst avfall» fordi man ikke vet hvem som har eid gjenstandene. Da kan forurenser-betaler-prinsippet vanskelig legges til grunn, og det er ingen å sende regningen til. Her er paralleller til andre aktiviteter til havs som er i utakt med lover og regler. For eksempel har fiskerikriminalitet gitt oss de tre U-ene – ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Det er rett og slett lettere å unngå å bli tatt for ulovligheter på havet enn på land. Men det er i ferd med å endre seg.

Les også

Plast fra rundballer står for 70 prosent av plastforurensingen i norske elver

Reaksjon

Økokrim er bekymret. I sin trusselvurdering for 2020 skriver de at «økt trafikk av fartøy langs kysten vil sannsynligvis øke trusselen for marin forsøpling og dumping av plast i havet», og at marin forsøpling skal behandles som alvorlig miljøkriminalitet. Det tok Vestfold tingrett på alvor like før jul i 2020, da de dømte en mann til 60 dagers ubetinget fengsel for å ha brutt forurensnings- og havneloven. Han hadde unnlatt å melde fra da flytebryggene han fraktet på sjøen, slet seg, drev i land og ble slått i stykker. Store mengder isopor havnet i skjærgården i Grimstad.

Noen vil mene man ikke kan forvente at alle og enhver skal kjenne til lover og regler. Men Vestfold tingrett påpeker kravet om allmennkunnskap i dommen: «Det har vært mye snakk om plastforurensning, også på havet de siste årene. Til tross for dette varslet han ingen og bidrar dermed ikke til at mest mulig av isoporen blir fanget opp». Altså burde man vite bedre.

Les også

OL-roerens bekymring for søppelet i havet har gitt ham en stemme

Tillit og kontroll

Paradoksalt nok skjer det at selv avfallsbedrifter – som udiskutabelt burde vite bedre – forsøpler havet. Et avfallsanlegg for kasserte bildekk, den desidert største kilden til mikroplast i havet, ble nylig politianmeldt av Naturvernforbundet og Statsforvalteren i Vestfold og Telemark for utslipp av bildekk til sjø. En undervannsdrone dokumenterte store mengder dekkavfall på havbunnen ved avfallsanlegget.

Eksemplene fra vestfoldsområdet kan gjøre seg gjeldende i våre nordlige farvann, hvor en stor andel av plastforsøpling stammer fra fiskeriaktiviteter. Noe skyldes uhell som følge av vær, vind og plassmangel om bord. I tillegg mangler mange små fiskerihavner tilrettelegging for at fartøy kan levere egenprodusert avfall, utrangerte redskaper, og søppel plukket med fra sjøen. Inntil god avfallshåndtering på plass, risikerer yrkesutøvere utilsiktet å bli forurensere.

Det er bra for miljø, dyrehelse, folkehelse og personlig helse at det ikke er plast i havet. Et slikt perspektiv kaller på flere reguleringer og bedre kontroll. Fra myndighetshold vil det være god samfunnsøkonomi å tilrettelegge for majoriteten som bestreber på å etterleve lover og regler. Frivillighet og tillit er sterkt og virkningsfullt, og må fortsette å komplementere strenge reguleringer og bedre kontroll for å redusere plastforurensing.

Les også

BOK: Medrivende om havet, døden, kjærligheten – og plasten i en gåsenebbhval.

Mer og jevn informasjon

Informasjonskampanjer bidrar til holdnings- og atferdsendringer. Sortering av husholdningsavfall er et godt eksempel på det. Informasjon er en nøkkelfaktor også i arbeidet mot plastforurensning av havet. Informasjon må komme jevnlig og være tilpasset nye situasjoner og utvikling.

Informasjon om Økokrims og rettsvesenets søkelys på plastforurensing har allmenn interesse, og vil være forebyggende.

Informasjon om innovasjonsmuligheter i arbeidet med å reversere plastforurensningen har forretningsmessig verdi og allmenn interesse. Et eksempel er fiskerinæringas bidrag i innovasjonsarbeidet for sporing av tapte fiskeredskaper, slik at utrangerte og tapte fiskeredskaper ikke lenger er eierløst avfall.

Vi er et langt skritt på vei mot at forurenser-betaler-prinsippet blir gjeldende også for dem som forurenser havet.