Reformert barn av oljå

KRONIKK: Venstresida kan rett og slett ikke bygge sine løsninger for alle de som jobber i oljesektoren, på en naiv tro på utdanning og omskolering.

«Etter bare ett år hjemme igjen har jeg innsett at jeg ikke bare er en av klimastreikerne. Jeg er også en fullblods oljeunge. Lokalsamfunnet i Egersund er helt avhengig av at det kommer oppdrag til verftet ute på Eigerøy», skriver Per Emil Skjelbred, lokallagsleder i Rødt Dalane.

Debattinnlegg

  • Per Emil Skjelbred
    Leder, Rødt Dalane
Publisert: Publisert:

Den siste tida har jeg opplevd en aldri så liten identitetskrise. Etter flere år i Oslo som del av et urbant, radikalt og ungt miljø var jeg blitt en aktiv klimaaktivist. Jeg har streiket for klima. Sittet i skoledebatter og snakket om nødvendigheten av å stenge sokkelen. Trodd at løsningen på klimaproblemet er å kutte all oljevirksomhet fort, og så kan vi bare bygge nye grønne arbeidsplasser.

«Oljearbeideren må omskoleres til nye grønne yrker», er en frase jeg har gjentatt mange ganger.

Tilbake til virkeligheten

Så kom koronaen. Derfor pakket jeg bagen og reiste hjem til Egersund. Jeg hadde ingen returbillett til Oslo, men planen var å reise tilbake. Om en måned, kanskje to. Så fort jeg fikk gå tilbake til pubjobben, hadde jeg i det minste en god grunn til å reise tilbake.

Det skjedde ikke.

Jeg ble værende i hjembyen min, begynte å jobbe som ufaglært lærer og tok opp igjen gamle kameratskap. Her hjemme var det å tro at oljearbeiderne kunne omskoleres til nye yrker med et pennestrøk latterlig.

Faren min har jobbet i leverandørindustrien siden før jeg ble født. I dag jobber han offshore, i oljå. Neste år blir han 50. Han er en av dem jeg før trodde kunne omskoleres til nye yrker i grønn sektor. Det tror jeg ikke nå lenger. Venstresida kan rett og slett ikke bygge sine løsninger for alle de som jobber i oljesektoren på en naiv tro på utdanning og omskolering.

Respekt og takknemlighet

Samtidig som mine tidligere politiske ideer rant ut i sanden, innså jeg også at måten vi snakker om oljearbeiderne og oljå på er fullstendig respektløs. Ja, vi klarte å få på plass folketrygden før vi fant «det sorte gullet». Vi var allerede i gang med å bygge velferdsstaten lenge før strømmen fra Ekofisk. Likevel er det et ubestridelig faktum at oljeindustrien har gitt meg og alle andre i min generasjon trygge rammer, en sjenerøs velferdsstat og mange av de godene vi i dag tar for gitt.

Det er lett å la seg rive med i klimakampen. Det er lett utelukkende å se på utslippene fra oljeindustrien. Altfor mange tonn CO₂-ekvivalenter som brennes og fører til at temperaturene øker. Men oppi alt dette er det også lett å glemme ofrene som er gjort av oljearbeidere og nordsjødykkere i den tidlige oljealderen. Det er lett å demonisere dem som ikke klarer å forestille seg at arbeidsplassen skal stenges ned av politikere. Det er noe grotesk over dette.

Jeg tror dette er et Oslo-fenomen. Det er lett å sitte i hovedstaden og mene mye om hva som skjer på andre siden av landet. Det er lett å snakke om at vi må slokke lysene på sokkelen i 2030, 2035 og 2040 når du ikke møter oljearbeider på butikken, puben eller ved postkassa.

Da oljekrakket kom i 2014, var det her i Rogaland at folk mistet jobbene sine. I Oslo overlevde de greit. De merket det, men ikke slik vi gjorde det. De oljearbeiderne som ikke mistet jobben, levde et liv i utrygghet. Har jeg fortsatt jobben min neste måned? Kan jeg betale ned på lånet? Økonomien i regionen vår gikk rett i dass.

Urealistisk

Etter bare ett år hjemme igjen har jeg innsett at jeg ikke bare er en av klimastreikerne. Jeg er også en fullblods oljeunge. Lokalsamfunnet i Egersund er helt avhengig av at det kommer oppdrag til verftet ute på Eigerøy. Vi er avhengig av at menn og kvinner får reise ut på plattformene to uker av gangen. Arbeidet de har lagt ned har gitt oss inntekter som i dag står for hver femte krone på statsbudsjettet vårt. De finansierer skolene våre, sykehjemmene, veiene og barnehagene – alt det vi som ikke jobber i oljå, er avhengig av for å leve våre liv slik vi selv ønsker.

Veien til fremtiden går ikke gjennom en demonisering av oljå eller de som jobber der.

Ei heller kan vi snakke om omskolering av oljearbeidere som nærmer seg pensjonsalder eller har jobbet over 30 år på plattform. Vi kan ikke late som om Norge etter oljeeventyret vil se likt ut som i dag. Store inntekter vil forsvinne.

Må konkretisere

Jeg har selv lenge trodd på fortellingen mange på venstresida har om hvordan vi skal sikre oljearbeideren. Jeg har selv deltatt i denne demoniseringen. Det er det slutt på nå!

En venstreside som skal finne legitimitet hos arbeidsfolk, må stille med reelle alternativer for dem som ikke skal jobbe i oljå i framtida. Vi må skape den samme entusiasmen som fantes i Stavangers gater på begynnelsen av 1970-tallet. Det gjør vi ikke med omskolering og disse mystiske grønne arbeidsplassene.

Nei, politikken må konkretiseres. Vi må kunne møte oljearbeiderne og si: Her skal du jobbe. Skal vi klare det, trengs også oljeungene i klimadebatten.

Les også

  1. Mimir fikk potteplante og lettøl på 1. mai-standup

Publisert:

Valg 2021 - miljø/klima

  1. – Gi politiske insentiver som muliggjør å fjerne karbondioksid fra luften

  2. Er framtida i Suldal grøn eller grå som stein?

  3. – Grøn helsing frå ein tidlegare oljearbeidar

  4. – Vi kan ikke støtte partier som skaper usikkerhet for våre medlemmer i industrien

  5. – Nå trenger vi samling om effektive klimatiltak

  6. – Ta politisk kontroll over krafta!

  1. Valg 2021 - miljø/klima
  2. Klimapolitikk
  3. Rødt (R)
  4. Egersund
  5. Leverandørindustri