Den kristne humanisme

DEBATT: «Gud er ingen garantist,» skriver Solveig Grødem Sandelson i en kommentar i Aftenbladet 29. september. Det dreier seg om en refleksjon rundt Misjonssambandets Espen Ottosens spørsmål om det går an å være god uten Gud.

«Det var i renessansens begeistring for den klassiske arv at humanisme-begrepet fikk sin egentlige gjenfødelse, og den betydeligste blant renessanse-humanistene nord for Alpene var Erasmus fra Rotterdam», skriver Håkon Carsten Pedersen.

Debattinnlegg

  • Håkon C. Pedersen
    Håkon C. Pedersen
    Forfatter, Randaberg
Publisert: Publisert:
Les også

Gud er ingen garantist for det gode

iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Sandelson minner i sitt tilsvar Ottosen om kristendommens og Kirkens historiske synderegister, fra heksebrenning og blodige korstog, til legitimering av vold mot kvinner «i Guds navn».

Det kan da – i formildnende retning – være av interesse å se litt nærmere på hva begrepet «kristen humanisme» også kan dreie seg om.

Egentlige gjenfødelse

Det var i renessansens begeistring for den klassiske arv at humanisme-begrepet fikk sin egentlige gjenfødelse, og den betydeligste blant renessanse-humanistene nord for Alpene var Erasmus fra Rotterdam (ca. 1467-1536).

Han ville gi verden «Kristi filosofi» i sin opprinnelige renhet, og i 1516, og flere ganger senere, utga han Det nye testamentet på gresk. Han betraktet NT som en antikk, klassisk tekst, og som ikke kunne leses uten i sammenheng med den profan-greske litteratur. Han mente mennesket hadde evnen til et sedelig liv ved seg selv alene, og fant forbilder for det både i hedenskapet og i kristendommen. «Hellige Sokrates, be for oss!» forteller han at han kunne kunne ha lyst til å si, og han ble beskyldt for «gresk kjetteri».

Erasmus betror sine venner at han ikke kan lese Ciceros skrifter, som De officiis, uten at han må «kysse bøkenes blader og ære deres hellige hjerte som er innblæst av himmelsk ånd». Også Erasmus la stor vekt på humanitas i betydningen dannet livsholdning, ensbetydende med lærevillighet og trang til kunnskap, og med et mildt, vennlig, omgjengelig sinnelag. I motsetning til de tyske humanistene, var den omflakkende og hvileløse Erasmus − ofte på flukt fra Inkvisisjonen − dessuten i eminent forstand internasjonalist; viden berømt i Europa for sine verk Samtaler, Ordsspråk og Dårskapens pris.

Inkvisisjonen jaktet på ham

I årene 1509-14 bodde han i London, hvor han bl.a. foreleste i Cambridge, som gjest hos sin humanistvenn Sir Thomas More − forfatteren av Utopia; i 1514-16 bodde han i Basel; i perioden 1517-22 hadde han sitt hovedkvarter i Louvain, og fra 1523 til -29 var han tilbake igjen i Basel. Ved sin kritikk av katolisismens relikviedyrkelse og munke- og avlatsvesen kom han til å bane vei for den samtidige Luthers reformasjon, og den katolske kirke satte ham på Index, mens Inkvisisjonen jaktet på ham. Men Erasmus var heller ikke særlig begeistret hverken for Luther eller for hans reformasjon; han var framfor alt en fredens lidenskapelige talsmann, og Luther skapte ufred, mente han. Den striden som etter hvert tilspisset seg mellom Luther og Erasmus, ble en tragedie for sistnevnte. Da reformatorene kom til makten også i Basel, måtte denne fredsæle mannen søke tilflukt i Freiburg. Først da den kirkepolitiske stormen hadde lagt seg, kunne han vende tilbake til Basel, hvor han døde, skuffet og livstrett. Luther mente at det Erasmus hadde å fare med, var bare prat − verba sin re. Ludvig Holberg sa at etterslekten burde «kysse hans støv».

I 1516 fullførte ovenfor nevnte More den boken som skulle skaffe ham internasjonal berømmelse. Den utkom i flere opplag på kontinentet, og kom ikke minst å bli et sosialpolitisk − tildels revolusjonært fortolket − forbilde, og en paradigmereferanse gjennom de påfølgende århundre, opp til vår egen tid, nemlig Utopia..

Tragisk endeligt

I 1529 blir More utnevnt til Lord Chancellor. Men hans bestrebelser på å forene antikkens humane dannelsesideal med den kristne kjærlighetstanke fikk et tragisk endeligt. Han kom til å bli offer i den veldige striden som pågikk mellom reformasjon og mot-reformasjon, og ville ikke fornekte sine ideer om fred og frihet. Han kunne heller ikke akseptere kongens skilsmisser og hans kirkepolitikk, og ville ikke avgi den lojalitetsed kongen forlangte av ham. I 1535 måtte han bestige skafottet. Han siste ord skal ha vært: «Jeg dør som tjener for min konge – men først og fremst for Gud.»

Les også

  1. Gud er ingen garantist for det gode

Publisert:
  1. Debatt
  2. Håkon C. Pedersen

Mest lest akkurat nå

  1. Derfor vil de ikke vaksinere seg

  2. Regjeringen vil skjære gjennom ved koronakrangel på Nord-Jæren

  3. Suksess for Vinterland på Ruten - måtte bestille 20.000 flere billetter

  4. «Ingen» dukket opp da kommunen tilbød drop-in for de mellom 12 og 15 år - får ny sjanse onsdag

  5. De ville gi oppreisning til Inger-Tone, men ble stemt ned

  6. Resultatene i stor fedmestudie overrasker forskerne. Kjell Vidar Moland ble 65 kilo lettere.