Smartby Stavanger uten retning

KRONIKK: Står man i fare for å bli forført av den digitale teknologiens muligheter? Kan entusiasmen overskygge utfordringer i forhold til demokrati og selvråderett?

Publisert: Publisert:

De digitale skiltene som roterer og viser først og fremst turister vei, er eksempel på både usmart bruk av teknologi og et uklart fokus. Hvilket problem skal de løse? Foto: Jarle Aasland

Debattinnlegg

  • Tonje Broch Moe
    Sivilarkitekt MNAL

Langs kaien i Stavanger står tre nye skilt. Skiltene har bevegelige armer med lysende skrift. Armene snurrer rundt og peker ut retningen til ulike steder i byen angitt på forskjellige språk. Skiltene er et av de første synlige tegn på smartbysatsingen i Stavanger.

Og på Arendalsuka i år fikk Stavanger kommune en egen pris for sin smartbysatsing. Stavanger Aftenblad kunne den 13. august konstatere at Stavanger er Norges smarteste by.

I dag er det mellom 30–50 vedtatte smartbyprosjekter i Norge. Og det er ikke bare her, men også i store deler av verden satses det på smartby som markedsføres som den nye løsningen for byene. Hva Smartby-løsningene egentlig innebærer, er det vanskelig å få grep om. Det er likevel knyttet stor optimisme til begrepet og det virker som om politikere, næringsliv og forskere er enige om smartbyenes viktige bidrag til å løse utfordringene våre i tiden framover.

Hva er smart?

Ordet smart i Smartby refererer til smart teknologi som vi kjenner fra våre egne smarttelefoner. På nettsiden til Stavanger kommune kan vi lese at Smartby tar i bruk ny teknologi for å gjøre byen til et bedre sted å leve, bo og arbeide. Målet er altså at vi skal få det (enda) bedre. Men hva innebærer det og hvordan skal smartbyen bidra til dette?

Svaret er bemerkelsesverdig lite originalt. I dokumentet «Veikartet for Smartbyen Stavanger» presenteres fem satsingsområder som passer pent inn i programmet til de fleste politiske partier. Det skal satses på Helse og velferd; utdanning og kunnskap; energi, klima og miljø; urban kunst; og styring og demokrati. Når det allerede er bred enighet om disse satsingsområdene, hvordan er det gitt at Smartby skal løse dem?

Hva er problemet?

Felles for alle satsingsområdene er at løsningen lener seg på teknologi i håp om at dette vil bli en «game changer» på alle felt. I teknologiens natur ligger det at den skal forenkle, automatisere og effektivisere. Men teknologioptimismen kan stå i fare for å overskygge viktige kvalitative egenskaper i samfunnet.

For smartteknologi i seg selv er jo ikke et mål, det er hvordan teknologien benyttes som målbærer suksessen. Slik bør teknologiske løsninger først og fremst være et hjelpemiddel til å kunne forenkle og forbedre. Og da er det viktig å være presis på hva utfordringene er. Det er her man kan miste målet ut av fokus. For det er noe med teknologi som frister med «kjekt å ha», uten nødvendighetens «må ha».

Målbart

Stavanger kommune har gjennom Smartbyprosjektet lagt til grunn gode ambisjoner, men fram til nå er prosjektet så vagt at det er umulig å få grep om. Hvis satsingen skal bli noe mer enn blomstrende beskrivelser, er det nødvendig å gjøre den håndfast og synlig. En måte kan være å få etablert en måling av de kvalitetsmessige forbedringene i smartbyens satsinger.

Som eksempel har smartbydistriktet Kalasatama i Helsinki ett overordnet mål om at alle smartbyprosjektene skal brukes til å frigjøre tid for innbyggerne, helst en time hver dag. Derfor måles smartbyprosjektene mot denne ambisjonen.

Hva om alle smartbyprosjekter i Stavanger ble målt opp mot reduksjon av byens CO₂-avtrykk, eller som et verktøy for bekjempelse av sosial ulikhet? Hvorfor kan ikke våre nye politikere bruke denne satsingen til å sette en tydelig politikk på dagsordenen?

Slik kan man sørge for at smartbyprosjektet leverer løsninger på problemer politikerne definerer. Smartby bør være et verktøy, ikke er en ideologiutvikler. Det er våre politikere som skal sørge for å holde riktig kurs.

Smartbyens skyggesider

Det er et betydelig globalt markedspotensial i smart teknologi. En utfordring ligger i at smartbyprosjekter utvikles mellom næringsliv og myndigheter i en form for kunnskapssamarbeid. I disse modellene står det offentlige i fare for å uthule sin rolle ved å overdra både ansvar og kompetanse til private leverandører.

Disse er gjerne internasjonale selskaper med liten lokal forankring, uten offentlig innsyn, som bruker anledningen til å skape seg nye markeder, med smartbyene som stadig mer avhengige kunder.

Fysisk infrastruktur som vei, vann og avløp har tradisjonelt sett vært offentlige tjenester, mens digital infrastruktur i økende grad er privat og unndrar seg offentlighetens lys. Her ligger en nødvendig verdidiskusjon vi hittil har unngått å ta.

Pimping av en dinosaur

Tilbake til retningsskiltene. De er eksempel både på usmart bruk av teknologi og et uklart fokus. For hvilket problem er det de skal løse?

De svarer kanskje på et behov til en forvirret cruisebåtturist på leting etter severdigheter, men når hen ser på skiltet som peker ut i luften, er det ikke til stor hjelp. Turisten vil nok da heller dilte videre etter gruppen sin, – eller sjekke de digitale kartet på sin egen smarttelefon.

Publisert:

Les også

  1. Ut med teknologi, inn med mennesker

  2. Ståle Undheim: «Vi trenger et nasjonalt veikart for smart utvikling»

  3. Åtte smarte ting fra Nordic Edge

  4. Viking og Oilers går sammen om ny satsing

  5. – Vi tror vi søker på Google, men det er Google som søker i oss

Mest lest akkurat nå

  1. Fami­lien pusset opp hele huset for 100.000 kroner. Endringen er total

  2. Kampen om pasi­entjour­nalen din pågår nå. Liv og milli­arder av kroner står på spill

  3. Drapsdømte Peter Madsen forsøkte tirsdag å rømme fra dansk fengsel

  4. E39: Bjerkreim lover fortsatt kamp mot R2 selv om det betyr forsinkelse

  5. Måling viser hvem som støtter Trump i Europa

  6. Flere mottar arbeidsavklaringspenger i Rogaland

  1. Smartby
  2. Teknologi
  3. Stavanger
  4. Digitalisering
  5. Infrastruktur