Hjerneslagrammede må få hjelp, selv om skadene er usynlige

KRONIKK: Utmattelse, sinne og kaos. Hjerneslag kan gi store kognitive utfordringer, men mange klarer ikke å be om hjelp. Et «obligatorisk» mestringskurs kan være en løsning, og å snakke høyt om usynlige skader.

Publisert: Publisert:

Tone Helen Hebo, datteren Synne og mannen Thomas Hebo pyntet til jul i 2002. Ingen kan se at de er i en alvorlig livskrise. Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Lin Iren Giske Andersen
    Leder, LHL Hjerneslag Ung Rogaland

– På dette bildet … – er vi i vårt livs største krise, sier Tone Helen Hebo, og lar lerretet ta elevene med til julen 2002. To nybakte foreldre foran et juletre. Han i stram dress, og hun med datteren på armen.

– Men ingen kan se det, fortsetter hun.

Det er helt stille i auditoriet til helsefaglinjen ved Bryne videregående skole. Ingen hvisker eller sjekker mobilen. Ingen hender i været. Avgangselevene har bare noen måneder igjen før de skal ut i den virkelig verden, og vi er her for å snakke om unge slagrammede. Om usynlige skader. Det kognitive, som det heter. Og om det å være pårørende.

Tone Helen var 26 år, nygift og 9 uker på vei med deres første barn da hjerneslaget kom. Det som snudde de gode dagene til de vonde, som hun sier. Slaget svekket balansen, men ellers hadde hun ingen synlige utfall, og etter en uke på slagposten ble hun sendt hjem.

– De sa «ta kontakt hvis det er noe», sier Tone Helen.

Enten det er unge kvinner eller menn som brått får en blodpropp eller hjerneblødning, så rammes hele familien, over lang tid.

Økning blant unge kvinner

Hvert år får rundt 12.000 personer i Norge hjerneslag, og andelen eldre går ned. Det skyldes blant annet et generelt sunnere kosthold, lavere blodtrykk og færre røykere. Men en gruppe skiller seg ut.

Professor Ellisiv Mathiesen ved Universitetet i Tromsø sier til Forskning.no at de ikke ser den samme nedgangen hos yngre kvinner, og at det kan det være andre årsaker som dominerer i denne gruppen. Noen risikofaktorer er imidlertid velkjente, som bruk av p-piller og økt fare for slag under svangerskap og rett etter fødsel.

Men enten det er unge kvinner eller menn som brått får en blodpropp eller hjerneblødning, så rammes hele familien, over lang tid. De bærer en stor del av ansvaret for rehabiliteringen, og en av våre pårørende sier det slik:

– Nå er det han med hjerneslaget som klarer seg best. Ungene er helt utslitt, og meg må du skrape opp fra gulvet.

– Jeg spurte ikke om hjelp for jeg forstod ikke hva jeg trengte hjelp til.

Usynlige utfordringer

– «Hvis det er noe»? gjentar Tone Helen foran elevene på Bryne. – Det er klart at det var noe.

Hun var nybakt mor og kunne bruke flere timer på å velge hvilke klær datteren skulle ha på seg. Beslutningsvegringen etter slaget gjorde det umulig å ta et valg. Etterpå var hun så sliten at hun sov i flere timer, men våknet likevel utslitt. Kreftene brukte hun på barnet. Kaoset og sinnet sparte hun til mannen.

For mange begynner de største utfordringene nettopp når de kommer hjem. Armer og bein skal trenes opp, ordene kan være borte, og i tillegg kommer kaoset i hodet. Overfølsomheten for lyder, folk og lys. Fatigue. Frykten for nye slag. Store humørsvingninger eller et flatt følelsesliv. Og aktiviteter som før kostet så lite kan nå lenke deg til sengen i dagevis.

Men selv om utfordringene er store, kan de være vanskelige for andre å se, også for drevent helsepersonell. Nettopp derfor er det så viktig å fortelle, si det høyt:

– Jeg fikk ansvar for min egen rehabilitering, samtidig som jeg ble mor for første gang. Jeg klarte ikke å ta vare på meg selv, hverken fysisk eller psykisk, og kjente på et stort sinne og en enorm utilstrekkelighet, forklarer Tone Helen mens bildene ruller i bakgrunnen.

Det hviskes mellom benkeradene og en hånd kommer opp. Flere hender:

– Men hvorfor spurte du ikke om hjelp? Hvorfor sa du ikke ifra?

Tone Helen smiler. Den gode følelsen av når noen treffer blink.

– Jeg spurte ikke om hjelp for jeg forstod ikke hva jeg trengte hjelp til. Vi forstod ikke, for vi trodde det var slik det var å bli foreldre. Ingen hadde fortalt oss om usynlige utfall, og jeg klarte ikke å sette ord på kaoset mitt.

Datteren skulle bli 17 år før moren fikk tilbud om et rehabiliteringsopphold med fokus på kognitive utfordringer. I mellomtiden hadde hun både vært i jobb, fått en ny datter og blitt ufør. Og hun er ikke den eneste som har savnet hjelp. Ingen av våre møter er så fulle som de som handler om de usynlige skader. Men de roper ikke høyt, for mange har mer enn nok med å mestre hverdagen, jobben, og den nye versjonen av seg selv.

For Tone Helens mann ble et av disse møtene et vendepunkt. Det var da det gikk opp for ham at han var en pårørende, og at kampene de hadde kjempet i så mange år skyldtes blodproppen som rammet familien, rett etter bryllupet.

Les også

Kronikk: «Når depresjon gjør hjerneslaget ekstra hardt»

Det kan virke kostbart og krevende, men konsekvensene av ikke å få innsikt i egne og familiens utfordringer, og hjelp til takle dem, koster samfunnet mye mer.

Mestringskurs for slagrammede og pårørende

Så hvordan kan helsevesenet fange opp de som sliter med usynlige skader? Det bør først og fremst ikke være opp til den slagrammede selv å be om hjelp. En løsning kan være å gi et kurstilbud til alle som forlater slagposten, og spesielt hvis du blir sendt rett hjem. Altså ikke et kurs du må melde deg på, – men der du blir kalt inn, og der det er rom for de pårørende.

Mange trenger likevel tid, kanskje ett år eller to før de er klare, og noen opplever at nei, dette trenger jeg ikke. Men døren må ikke lukkes. Det kan virke kostbart og krevende, men konsekvensene av ikke å få innsikt i egne og familiens utfordringer, og hjelp til takle dem, koster samfunnet mye mer.

Vi takker for oss, for blomstene og interessen. På veien ut spør en lærer om vi vil komme igjen til neste år? Det er klart vi vil. Vi vil alltid fortelle om hva som skjer når unge rammes av slag. Og at det nesten alltid «er noe».

Les også

SUS har rekordlav behandlingstid av slagpasienter

Les også

Lammet av slag, men landet med én hånd kjempelaks i Dirdalselva

Les også

Forrige gang de møttes sto det om livet

Les også

Ikke vent og se, ring 113!

Publisert: