Problembarna sett med problematisk forskning

KRONIKK: UiS og andre aktører markedsfører sine egne konsepter for barnehager og skolen som forskningsbaserte. Faktum er at det knapt finnes fri og uavhengig forskning som dokumenterer positiv effekt av dem.

Publisert: Publisert:

Barnehage, skole og barnevern trenger profesjonsutøvere som kan langt mer enn å følge manualer, og barn trenger å kunne mer enn å innordne seg voksnes instrukser. Nysgjerrighet og interesse for barns kunnskap og erfaringer er fraværende i de manualbaserte konseptene fra ulike aktører, som gjerne selv evaluerer sine angivelig forskningsbaserte konsepter. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Mari Pettersvold
    Førsteamanuensis i sosiologi, Universitetet i Sørøst-Norge
  • Solveig Østrem
    Professor i pedagogikk, OsloMet – storbyuniversitetet
  1. Leserne mener

ROBUST er navnet på et undervisningsopplegg som skal lære 13-åringer stressmestring og følelsesregulering. Forskere fra Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger skal undersøke om opplegget de selv har utviklet har effekt.

Prosjektet inngår i en tendens som går ut på å definere noe som et problem hos barn og unge, for så å løse problemet gjennom manualbaserte metoder og undervisningsopplegg. Ofte blir problemene definert av de samme aktørene som utvikler konseptene. Dermed er de med på å skape et voksende marked for sine produkter, samtidig som inntjeningsaspektet blir tonet ned. Konseptene omtales som nøytrale, men er i realitetene ideologitunge og innrettet som svar på det politikere etterspør.

Les også

UiS-prosjekt: Flere tusen lokale 13-åringer skal få stress-hjelp på skolen

Problemene ligger hos barna

Et premiss for konseptene er at det finnes en rekke problemer som må behandles eller forebygges. Problemene ligger hos barna: De er urolige, utagerende, plaget av stress eller mangler selvregulering. De har språkvansker, matematikkvansker og atferdsvansker. Har de ikke problemer, vil de kunne få det.

Forestillingen om at problemene ligger hos den enkelte og kan løses på individnivå, ligger også til grunn for ROBUST. I en kommentarartikkel om prosjektet spør debattredaktør i Stavanger Aftenblad Solveig Grødem Sandelson: «Viss skolebarn blir meir og meir stressa av skolesystemet vårt, er det då barna vi skal endra?» (20. juni 2019).

Når oppmerksomheten rettes mot problemer hos barna, og ikke mot forhold ved skolen eller samfunnet, er dette en avsporing i diskusjonen om barns oppvekstvilkår. En annen alvorlig konsekvens er at virkelige problemer blir oversett, og at de som trenger hjelp, ikke får det fordi ressursene brukes på løsninger som omfatter alle.

Det er problematisk når det som markedsføres som livsmestring, i realiteten handler om å gi barn og unge enda flere krav om å prestere og tilpasse seg.

Forførende språk

Konseptene har navn som gir positive assosiasjoner: SMIL, Bravo, De utrolige årene, Lekbasert læring, ROBUST. I boka «Problembarna. Metoder og manualer i barnehage, skole og barnevern» har vi sett på et utvalg konsepter. Et fellestrekk er at de framstilles som nødvendige og uskyldige og gjøres salgbare gjennom nøye utvalgte ord.

Sandelson treffer spikeren på hodet i det hun skriver om ROBUST: «Det er hjelp til sjølvhjelp. Det er vanskeleg å vera imot». Språket tilslører konseptenes fundament og gjør det så å si umulig å komme med motforestillinger. Men det er problematisk når det som markedsføres som livsmestring, i realiteten handler om å gi barn og unge enda flere krav om å prestere og tilpasse seg.

Det virker forførende når et undervisningsopplegg rettet mot barnehagebarn kalles Lekbasert læring. Opplegget har ingenting med lek å gjøre, men valg av betegnelse er effektiv. I realiteten går opplegget ut på at femåringer øver på språk, matematikk og selvregulering åtte timer per uke, for senere å testes i om de mestrer ferdighetene.

Et annet eksempel er De utrolige årene. Det er ikke det utrolige ved små barns verden som står i fokus, slik det kan høres ut som. Det det dreier seg om, er å få barn til å gjøre som voksne vil gjennom teknikker som timeout, ignorering og naboros. Naboros er en teknikk som går ut på å rose et annet barn (naboen) i den hensikt å få det urolige eller ulydige barnet til å forstå at det lønner seg å følge det lydige barnets eksempel.

De viser ikke annet enn at det mulig å påvirke barn, og at barn på kort sikt blir flinke til å gjøre det de har øvd på.

Markedsføringen

Konseptene vi belyser i «Problembarna» markedsføres som forskningsbaserte. Faktum er at det knapt finnes fri og uavhengig forskning som dokumenterer positiv effekt av konseptene. Forskningen det vises til er evalueringer gjort av de samme fagmiljøene som utvikler konseptene.

Et eksempel på manglende uavhengighet er evalueringen av språkleken Bravo som styreleder i selskapet som utvikler metoden, Johan H. Andresen, skrev om i Aftenposten 30. juni. Andresen hevder at det er «millioner å spare» for kommunene om språkleken tas i bruk i barnehagen, fordi den effektivt forebygger lese- og skrivevansker. Andresen viser til en rapport laget av Vista analyse på oppdrag fra Ferd Sosiale Entreprenører. Det han ikke sier, er at Bravo er utviklet av Intempo, som er en del av Ferd Sosiale Entreprenører. Det kommer heller ikke fram at funnene i rapporten rent faktisk ikke gir grunnlag for konklusjonene som trekkes. Her er det ikke «millioner å spare», men millioner å tjene (for Andresen).

Det samme mønsteret gjelder Lekbasert læring: De som måler effekt, er de som utvikler konseptet. Det er derfor ingen overraskelse at resultatene som nylig ble lagt fram, viser at opplegget har hatt positiv effekt på barns utvikling av matematikk og selvregulering.

Disse resultatene kan spores tilbake til hvordan prosjektet er rigget: Barnehagene som er med, er positive til prosjektet, får tilført ekstra ressurser og læres opp i metodene forskerne har foreskrevet. Veien er kort til også å ha full kontroll på resultatene. Slik vi leser dem, viser de ikke annet enn at det mulig å påvirke barn, og at barn på kort sikt blir flinke til å gjøre det de har øvd på.

Barnehage, skole og barnevern trenger profesjonsutøvere som kan langt mer enn å følge manualer, og barn trenger å kunne mer enn å innordne seg voksnes instrukser. De manualbaserte konseptene bygger på et syn på voksne som kompetente og barn som det motsatte. Nysgjerrighet og interesse for barns kunnskap og erfaringer er fraværende. Et fravær som er påfallende i lys av FNs barnekonvensjons 30-årsjubileum i 2019.

Publisert: