Film: Den første «stavangerbølgen»

KRONIKK: Visste du at for 60–70 år siden ble filmer produsert i Stavanger vist land og strand rund med opptil 150.000 seere? Og at det startet allerede i 1937? Men var det syndig, egentlig?

Publisert: Publisert:

Rogalands relasjon til Madagaskar i dag, innen både forskning og miljøarbeid, kan spores tilbake til misjonsfilmene. Her fra arbeidet i Mangarano, en av verdens største kolonier for spedalske. Foto: Stillbilde fra misjonsfilmen «De utstøttes by Mangarano»

Debattinnlegg

  • Hallgeir Skretting
    Professor, Intstitutt for medie-, kultur- og samfunnsfag, UiS

Filmen «Mongoland», som kom i 2001, ble starten på den såkalte «stavangerbølgen». Arild Østin Ommundsens siste film, «Now it’s dark», er siste film i denne kategorien. Det som ble produsert av filmer i Stavanger på 1950–60-tallet, er for mange en mindre kjent historie. Det Norske Misjonsselskap (NMS) produserte og distribuerte misjonsfilmer som i toppåret 1957 hadde 150.000 seere på bedehusene over hele landet.

Norske misjonærer var tidlig ute med å bruke tekniske hjelpemidler for å promotere sitt arbeid. Allerede på 1890-tallet reiste de rundt på bedehusene og viste lysbilder ved hjelp av parafindrevne fremvisere. Misjonærene ble inspirert av sine amerikanske kolleger til å lage filmer fra misjonsmarken. I 1937 vedtok NMS at de skulle satse på filmproduksjon.

I Ryfylke løste de problemet med det syndige ordet film, de inviterte til «levende lysbilder».

Syndens verktøy

Motstanden mot å bruke film i misjonen var sterk, for mange var film et syndig medium. I dokumentarfilmen «Film fra hedningeland», som ble vist på NRK i 2015, uttalte misjonærbarn Berit Meling Myklebust fra sin ungdomstid på 1950 tallet: «En film ble vist på kinoen i Stavanger, det kom ikke folk i det hele tatt. Så tok de samme film og viste den på bedehuset. Da sprengte de bedehuset, for det var synd å gå på kino, og synd å gå på teater.»

I USA var det den katolske kirken som førte an i kampen mot film. Det ble en kulturkamp mellom kirkene og filmindustrien. Avisa the Hollywood Reporter slo i 1934 opp med store fete bokstaver at mange trossamfunn nå har funnet en ny synd: «The sin of going to the movies» (synden å gå på kino).

Mot alle odds ble misjonsfilm likevel en suksess i Norge. I Ryfylke løste de problemet med det syndige ordet film, de inviterte til «levende lysbilder» fra misjonsmarken. Fra midten av 1950-tallet og 10 år fremover var det over hundre tusen som årlig så filmer produsert av Film- og lysbildesentralen i Stavanger. Det er et imponerende tall for et land med tre millioner innbyggere.

For mange var misjonsfilm på bedehusene deres første møte med film.

Tredelt mål

NMS hadde tre formål med filmsatsingen: De skulle vise nordmenn misjonsarbeidet, de skulle rekruttere nye misjonærer og de skulle samle inn penger for å kunne satse enda mer på misjonsmarken.

Fremmede kulturer var ukjent for de fleste nordmenn på denne tiden. For uinnvidde som ikke var lesere av misjonsblader eller frekventerte bedehusene jevnlig, var arbeidet til misjonærene mindre kjent. Misjonsfilmene gav innblikk i en ny og fremmed verden.

Det er ikke noe som indikerer at NMS hadde noen spesiell målgruppe for filmene sine, misjonsfilm var film «for alle». Seere med stor kunnskap om norsk misjon fikk se sine «helter» i arbeidet sitt, de uten kunnskap om norsk misjon fikk et levende inntrykk av hva misjonsarbeid var.

For mange var misjonsfilm på bedehusene deres første møte med film. Filmhistoriker Tom Gunning skriver om film i sin spede begynnelse, han kaller det «cinema of attraction». Det eksotiske fra Afrika og Asia ble en attraksjon i seg selv på bedehusene i Norge.

Madagaskar var det landet det ble produsert flest filmer fra. På denne tiden var det over hundre norske misjonærer på Madagaskar. Det å rekruttere nye misjonærer var viktig for Misjonsselskapet, og vi finner flere som fikk sitt kall til å bli misjonærer etter å ha sett film og bilder derfra. Mangarano, en av verdens største spedalskekolonier med over 900 pasienter, ble drevet av norske misjonærer.

Beate Øglænd fra Sandnes forteller i boken «Du skal til Afrika» at hun fikk kall til å bli misjonær etter å ha sett de norske diakonissene i arbeidet blant de utstøtte: «MANGARANO, – det lyder som musikk. Det ble ikke bare vårt, men tusener av barns første møte med nødens verden, langt fra egen stuedør, ja, utenfor Norge. Og gjett om jeg visste det var diakonisse Marie Føreid som ledet arbeidet. Så visste jeg også hvor jeg skulle utdanne meg».

Beate Øglænd utdannet seg senere til diakonisse og reiste ut som misjonær for NMS, blant de spedalske − i Kamerun; hun var en av mange misjonærer som ikke fikk sitt ønske om Madagaskar oppfylt.

Økonomisk suksess

Det er mange brev i Misjons- og diakoniarkivet som viser at misjonsfilmene hadde stor innvirkning på kollekten. Ut fra de tre kriteriene NMS hadde for sin filmsatsing, kan en fastslå misjonsfilm var en suksess.

Jan Dalland, en ung pastor med stor interesse for film, ble ansatt som leder av Film- og lysbildesentralen i 1947. Han gjorde en stor innsats for å få kvalitet på filmene. Etter mer enn ti år som leder av filmarbeidet til NMS var Dalland klar for nye utfordringer. Han søkte flere prestestillinger på Jæren tidlig på 1960-tallet, som han ikke fikk. Dalland var, som det ble sagt, for «besudlet» med film, selv om det var misjonsfilm han hadde jobbet med. Skepsisen til film var fortsatt stor på Jæren.

Så kom fjernsynet

Den viktigste grunnen til nedgangen i misjonsfilmsatsingen var at fjernsynet kom til Norge, folk fikk se eksotiske filmer fra hele verden uten å gå på bedehuset. Besøkstallene falt utover 1960-tallet, og filmsatsingen fra Stavanger ble faset ut. NMS innså at det kostet mer enn det gav.

NRK ansatte egen tv-prest, Sverre Tinnå, som hadde sin bakgrunn fra Kristen Filmtjeneste. Flere programmer fra misjonsmarken ble produsert i tett samarbeid mellom NRK og NMS på 1970- og 1980-tallet. Det var et økonomisk spleiselag mellom NRK og NMS på flere filmer, noe som i dag ville vært umulig ifølge etiske retningslinjer i pressens egen Vær varsom-plakat. Det har vært hevdet at NRK og Arbeiderpartiet opp gjennom tiden har hatt sterke knytninger, men knytningen mellom NRK og NMS var nok enda tydeligere.

Publisert: