Lakseforskning på Ims i Sandnes bidrar til å redde villaksen

KRONIKK: Forskningen NINA utfører på forskningsstasjonen på Ims i Sandnes har gitt kunnskap som kommer alle laksebestander til gode.

Publisert: Publisert:

Forskningsstasjonen på Ims er et av de få stedene i verden der forskerne har telt laks og sjøørret på ned- og oppvandring i 40 år. Her daglig leder Knut Aanestad Bergesen. Foto: Carina Johansen

Debattinnlegg

  • Kjetil Hindar
    Forskningssjef, Norsk institutt for vannforskning (NINA)
  • Bror Jonsson
    Seniorforsker og tidligere forskningssjef, Norsk institutt for vannforskning (NINA)
Denne artikkelen er over to år gammel

Forskning på villaks og konsekvensene av en stor oppdrettsindustri er aktuelt som aldri før. Laksen har vært en viktig art så lenge det har bodd mennesker i Norge. Men ikke alle vet at norsk lakseforskning og forvaltning er helt i verdenstoppen, og heller ikke at det ligger en perle av en elv og en forskningsstasjon like utenfor storbyen Sandnes-Stavanger; elven Imsa og NINA Forskningsstasjon Ims på Ims i Sandnes.

Lang satsing

Historien om forskningen på Ims starter med at fiskeforskningen ved daværende Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (nå del av Direktoratet for naturforvaltning) på 1960-tallet jaktet på et egnet sted for forskning som kunne øke avkastningen av laks og ørret i Norge. Forskerne lette landet rundt etter en egnet elv. Valget falt på elven Imsa i Rogaland, en ypperlig elv egnet for studier av laks og sjøørret til beste for alle laksebestander i landet.

Ved kgl. res. av 27. juli 1973 ble staten, ved Miljøverndepartementet, gitt tillatelse av Stortinget til å ekspropriere rettigheter slik at forskningsstasjonen på Ims kunne bygges. For å kunne bygge et slikt anlegg, ble Imsa vernet i Verneplan 1 den 6. april 1973. I 1975 stod en toveis fiskefelle i Imsa ferdig, den første i sitt slag i landet, og ett av de få stedene i verden der forskerne har telt laks og sjøørret på ned- og oppvandring i 40 år. Imsa er én av indekselvene som Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) bruker når de beregner laksens overlevelse i havet, og gir råd om forvaltning av laks.

Enestående forskningsstasjon

Forskningsstasjonen på Ims er et av de få stedene i verden der forskerne har telt laks og sjøørret på ned- og oppvandring i 40 år. Alle utvandrende laksunger fra elva Imsa blir fanget i fiskefella på vei til havet. Der blir de målt, veid og merket før de slippes videre. Når fisken kommer tilbake til elva, blir den fanget og registrert igjen. Foto: Tonje Pedersen

Imsa er det eneste stedet i Norge der forskerne kan gjøre presise vurderinger av forholdet mellom antall gytefisk, elveareal og antall rekrutter i bestanden. Alle utvandrende laksunger fra Imsa blir fanget i fiskefella på vei til havet. Der blir de målt, veid og merket før de slippes videre. Merket forteller oss når de forlot Imsa, og hvor lenge de har vært i havet før de kommer tilbake for å gyte.

Når fisken kommer tilbake til Imsa, fanger vi den igjen. Ut fra størrelsen på hunnlaksen beregner vi ganske presist hvor mange egg hun legger i elva, og sammenholder dette med hvor mange utvandrende laksunger (smolt) det blir fra hver årsklasse.

I Imsa tar det omtrent to år fra eggene klekker om våren til laksungene vandrer ut av elva som smolt ca. 13–14 cm lange. Forskningen på Ims har vist at overlevelsen fra egg til smolt er tetthetsavhengig, dvs. at overlevelsen er høy i år med få gytefisk i elva og lav når det er mange gytefisk. Ved omtrent 6 egg per kvadratmeter elveareal er elva fullrekruttert av laksunger og produserer omkring 1200 utvandrende laksunger to år etter.

Ett eller to år etter utvandring til havet kommer laksen tilbake for å gyte. Siden laksesmolten på utvandring blir telt og merket, kan vi presist beregne overlevelsen til gjenfangst og også spredningen til andre elver, fordi folk som fanger merket laks sender fangstopplysningene til NINA. I havet fant vi at overlevelsen er uavhengig av tetthet; jo flere smolt som går ut, dess flere kommer tilbake. Det er stor variasjon fra år til år i havoverlevelsen, og den har også gått ned de siste 30 årene.

Tetthetsuavhengighet betyr at det ikke er noen kompenserende mekanismer om for eksempel den utvandrende smolten skulle bli angrepet av lakselus. Økt dødelighet som følge av lakselus, er et direkte tap av gytefisk.

Unikt forsøk med oppdrettslaks

I 1993 gjorde vi et forsøk som til nå er det eneste i sitt slag i verden. Vi satte ut kjønnsmoden oppdrettslaks sammen med kjønnsmoden imsalaks i elva og målte deres suksess (Darwins «fitness») gjennom en hel livssyklus. På den tiden trodde mange at oppdrettslaks ikke kunne formere seg i naturen. Det kunne den, selv om suksessen til oppdrettslaksen var betydelig lavere enn for den lokale villaksen. Pr. forelder produserte oppdrettslaksen kun én seksdel så mange avkom fram til kjønnsmoden laks i neste generasjon.

Vi så også at laksunger med oppdrettsforeldre konkurrerte med de ville laksungene om mat og oppvekstplasser. Summa summarum produserte mix-en av omtrent like mange oppdretts- og villaks på gyteplassen 30 prosent færre utvandrende laksunger enn det vi forventet ut fra tallet på egg. Selv om oppdrettslaksen hadde dårligere «fitness» enn villaksen, så ødela de også villaksens produksjon.

Les også

Ims-anlegg fikk kontrakt til 3,5 mill. − men anskaffelse var ulovlig

Forskningsstasjonen ligger ned mot Imsbukta på Ims, øst i Sandnes. Like sør for anlegget, ved naustet til venstre i bildet, er utløpet av elva Imsa. Foto: Knut Aanestad Bergesen

Forskning under press

Disse resultatene er ikke nødvendigvis populære. Noen prøver å avvise dem ved å karakterisere forskningen som dårlig, eller ved direkte trakassering, slik Morgenbladet skrev om sist sommer. Andre velger å finansiere alternative forskningsmiljøer til den forskningen som drives av NINA, Havforskningsinstituttet og andre seriøse forskningsmiljøer. Internasjonalt bestemmes kvaliteten av forskningen av fagfellevurderte artikler. NINAs lakseforskningsmiljø fikk karakteristikken «verdensklasse» siste gangen vi ble vurdert av et internasjonalt panel opprettet av Norges forskningsråd.

«Noen prøver å avvise resultatene ved å karakterisere forskningen som dårlig, eller ved direkte trakassering.»

Det er vi stolte av. Og vit at Imsa og forskningsstasjonen på Ims som gjør at vi har kommet dit, ligger bare en kort søndagstur unna.

Les også

Solfrid Lerbrekk og Hallgeir Langeland, SV: «Nå treng me politikarar som er heilt tydelege på at nå skal laksen i fjøs»

Les også

Hans Inge Algrøy, Norsk Sjømat: «God miljøtilstand ved oppdrettsanlegga, Solfrid Lebrekk og Hallgeir Langeland tar feil»


Publisert: