Stavangers første dialog­benk, og potensialet for gode sam­taler og opplevelser

KRONIKK: Noen ganger må det barnebøker til for å forstå det virkelig viktige i livet.

«Let etter det gode! Finn de små trådene som binder oss mennesker sammen. Og lytt til hva den andre har å si», skriver Silje Trym Mathiassen.
  • Silje Trym Mathiassen
    Silje Trym Mathiassen
    Dialogprest, Kirkelig Dialogsenter Stavanger; ph.d.-stipendiat i religionsvitenskap, UiS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

En fortelling fra en barnebok lærte meg om verdien av å sitte ned sammen. Den britiske forfatteren Alan Alexander Milne skriver i en av sine barnebøker at Ole Brumm og Nasse Nøff rusler gjennom Hundremeterskogen og stiller sin gode venn Tussi spørsmålet: «Har du det bra?» Tussi forteller at han føler seg trist og alene. Da setter Ole Brumm og Nasse Nøff seg ned ved siden av ham og sier: «Vi sitter bare her med deg. Ekte venner er der for deg uansett! Så her er vi.» […] «Og der satt de alle tre i stillhet, og mens de sa ingenting; på en eller annen måte, nesten umerkelig, begynte Tussi å føle seg bedre. Fordi vennene var der. Ikke mer; ikke mindre.»

Noen ganger må det barnebøker til for å forstå det virkelig viktige i livet.

Pandemien har vist oss menneskeslekten på sitt beste og verste. Omsorg og mistillit side om side i pandemiens storm. Sosiale medier har gått fra å være en frisone til å bli en kamparena som flommer over av påstander, skremselspropaganda, polariserte fronter, worst case scenarios og konspirasjonsteorier – alt relatert til koronapandemien og ens forhold til vaksiner.

Det er fint at folk engasjerer seg og får ytre seg, men for min del blir det for mye. For mye fra begge fronter, for negativt ladet, for mye sinne, for mye påståelighet, for mye skremsel. For lite undring, for lite refleksjon, for lite ydmykhet, for lite kjærlighet. Slik senkes kvaliteten i våre liv. Derfor slår jeg stadig raskere av skjermen fra sosiale medier – og går ut.

Å møtes ansikt til ansikt

Alle vet at mennesker bruker større og hardere ord når ordene formidles fra skjerm til skjerm enn fra ansikt til ansikt. Derfor har jeg tro på menneskemøter. Som dialogprest har jeg i alle år arbeidet for å skape møteplasser mellom mennesker med ulik tro og ulik trospraksis. Jeg har invitert, og jeg har selv blitt invitert inn i for meg ukjente miljøer, og møtt mennesker som har andre verdensforståelser enn meg selv. Dette har jeg opplevd som berikende, og jeg har som dialogprest ønsket at flere mennesker skulle få oppleve dette.

Dialog er ikke noe som er begrenset til en profesjonell tjeneste for dialogprester, det er noe vi alle både kan og bør øve oss opp i. Dialog handler ikke om å være enige, men om å forstå mer. For hei, vi trenger å snakke sammen! For vi skal leve sammen – også etter koronaen.

Vennebenker

I Zimbabwe er der stor mangel på psykisk helsehjelp. I et land med 15 millioner innbyggere finnes det kun 10 psykiatere og 15 psykologer. En av disse, psykiateren Dixon Chibanda, skjønte at han måtte gjøre noe for å hjelpe mennesker som slet med depresjoner, angst og andre psykiske lidelser. Løsningen var å sette ut benker.

Vennskapsbenker, eller bestemorsbenker, ble de kalt. En eldre person satt tidvis på benken og hadde uformelle og gode samtaler med mennesker som gikk forbi, og som satte seg ned for en prat. Mennesker som har levd en stund, kan være gode å snakke med.

Konseptet ble svært vellykket, og det har spredt seg til flere andre land i Afrika, til New York, London og flere større byer.

Dialogbenk

Naturen og vannspeilet gir en egen ro.

Og nå er det endelig kommet en lignende benk her i Stavanger. Nylig kom nemlig dialogbenken til Stavanger, med nydelig utsikt i vannkanten ved Mosvatnet. Benken er en gave fra Kirkelig Dialogsenter Stavanger til byens innbyggere.

Som sagt, jeg har stor tro på menneskemøter. Og jeg har stor tro på naturen som møteplass. Få kirkerom kan måle seg mot naturens katedral. Der trærne er luftige vegger og taket en trekrone som vaier i vinden, blir tankene lettere, lysere, mildere. Tilknytningspunktene til andre mennesker blir lettere å finne enn i skjermlysets blå glimmer.

Og for å finne denne benken, må man bevege seg ut i naturen, man må ut og gå. Og det i seg selv er livgivende. Teologen og filosofen Søren Kierkegaard sa det slik: «Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den.»

Alle benker bærer i seg et potensial for gode sam­taler og opp­levelser.

Værekraft

Da jeg var barn og gikk på tur med far, var pausene noe av det jeg likte aller best. Det å bruke kroppen og gå i naturen, for så å kunne sette meg ned med en termos og en matpakke. Det var prikken over i-en. Det var værekraft.

Og jeg vil slå et slag for nettopp dette: Å sette seg ned på en benk, å la tankene vandre mens man ser utover vannet. Bare sitte der – og være. Slik Ole Brumm og Nasse Nøff gjorde med sin gode venn. Noen ganger er det godt å bare sitte slik i stillhet. Andre ganger er det fint å snakke sammen.

Og dersom en fremmed slår seg ned ved siden av deg, så ikke begynn med alle argumentene for eller imot vaksiner. Let etter det gode! Finn de små trådene som binder oss mennesker sammen. Og lytt til hva den andre har å si.

Så om du en dag går tur rundt Mosvatnet og finner denne benken med skiltet der det står «DIALOGBENKEN – for livets små og store spørsmål», så sett deg ned!

Utover våren, når ny daglig leder er på plass i Kirkelig Dialogsenter og jeg tar meg litt fri fra doktorgradsarbeidet, vil både han og jeg tidvis sitte der for uformelle samtaler, ansikt til ansikt.

Men benken er for alle. Med håp om at gode møter kan finne sted. Alle benker bærer i seg et potensial for gode samtaler og opplevelser. Kanskje kan nettopp denne dialogbenken minne oss på viktigheten av det.

Publisert: