Sammenligningen av Bosnia og Ukraina er smertefull

KRONIKK: Krigen i Bosnia varte fra 1992 til 1995. Hvor lenge vil den vare i Ukraina? Og hvorfor reagerer verden annerledes nå enn på 1990-tallet?

Sukrija Meholjic, flyktning til Norge, overlevde massakren i Srebrenica i Bosnia. Nå føler han for ukrainerne – og ser både den store likheten og den store forskjellen.
  • Sukrija Meholjic
    Sukrija Meholjic
    Overlevende etter massakren i Srebrenica
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Ja, vi er i det 21. århundre, og det er krig i Ukraina. En forferdelig krig i Europa! Der angriper og ødelegger russerne et suverent land, ødelegger byer, voldtar kvinner og dreper uskyldige sivile og barn. Målet deres, sier de, er å beskytte russere som bor i Ukraina.

Russerne benekter selvfølgelig alle disse forbrytelsene, og anklager ukrainerne for å lyve.

Dette er det samme krigsscenarioet som serberne gjennomførte i Bosnia-krigen i 1992–1995, under mottoet om at bosniske serbere i Bosnia var truet.

Krigen i Ukraina vekker i dag Europa og resten av verden. Alle ønsker å hjelpe Ukraina med å forsvare seg mot angripere på ulike måter. Det innføres sanksjoner mot Russland, militær og humanitær hjelp sendes til Ukraina. Dette er en veldig menneskelig gest fra Vesten.

Vi norsk-bosniere, spesielt meg, står selvfølgelig i solidaritet med Ukraina og fordømmer Russlands krigshandlinger. Våre tanker går til det ukrainske folket som sikkert er veldig redde og på flukt – en reise mange av oss dessverre kjenner seg altfor godt igjen i.

Spørsmål vi stiller oss

Men som en av de overlevende fra Srebrenica lurer jeg på:

  • Hvorfor fikk ikke Bosnia tilsvarende hjelp til å forsvare seg og slippe unna folkemord?
  • Hvorfor innførte Verden (september 1991) en fullstendig embargo på alle leveranser av våpen og militært utstyr til eks-Jugoslavia, noe som rammet Bosnia hardest fordi det hindret landet i å forsvare seg selv, og samtidig gjorde det lettere å serbiske, paramilitære organisasjoner, politiet og hæren til Republika Srpska å gjennomføre aggresjon, maksimal militært og teknisk utstyrt?
  • Hvorfor erklærte FNs sikkerhetsråd i april 1993 Srebrenica som en «sikker sone», med demilitarisering som følge, – og så lot folkemordet finne sted i den samme «sikre sonen», direktesendt på tv i 1995?
  • Hvorfor ble den prestisjetunge Nobelprisen i litteratur i 2019 tildelt Peter Handke, en folkemord-fornekter og pådriver for den fascistiske ideologien til Slobodan Milosevic og hans tilhengere?

Eurovision

Og en ting til, – om krig, Eurovision Song Contest og empati:

Den bosniske sangeren Muhamed Fazlovic Fazla deltok i Eurovision Song Contest i 1993 med sangen «Sva bol svijeta» (All verdens smerte). Den er et kjærlighetsbrev til en kvinne som rømte fra en mann som kjempet for å overleve i Bosnia. Fazla, sammen med den bosniske delegasjonen, klarte å rømme fra det beleirede Sarajevo under bomber og snikskyttere for å nå finalen i Dublin. Europa ga Fazli pinlig få poeng.

I år, i 2022, vant Ukraina Eurovision Song Contest med en god sang. Bandet Kalush sang «Stefania» – med blant annet strofen «jeg vil alltid finne veien hjem, selv om alle veier er ødelagt» – og ingen kan nekte for at sangen fikk mange stemmer i empati med ukrainerne.

Men det burde ikke ha vært så skammelig annerledes med Muhamed Fazlovic Fazla? Hvorfor er ikke alle mennesker like viktige? Hva slags hykleri fra det internasjonale samfunnet er dette?

Dagens krise i Bosnia

Bosnia er i dag i den største politiske og juridiske krise, og landet står i den største eksistensielle trussel i etterkrigstiden. Situasjonen er ekstremt spent og usikker. Dayton-fredsavtalen bidrar åpenbart ikke til stabiliteten og levedyktigheten til den suverene staten Bosnia-Hercegovina. Innenriks­politiske ledere opptrer som horn i en sekk – de klarer ikke å bli enige om noe.

Igjen hamres Bosnia – av både serbiske (SNSD) og kroatiske (HDZ) separatister.

Krigsmålene til både serbere og kroater ble ikke helt oppnådd under krigen på 1990-tallet, og det blåser nå sterk vind i ryggen til begge de broderlige «moder»-statene Serbia og Kroatia. Og ikke minst for Russland, som direkte blander seg inn i de interne relasjonene til suverene Bosnia, oppmuntrer til splittelse i landet og truer med alvorlige konsekvenser dersom Bosnia velger veien til EU og Nato.

Innbyggerne, spesielt bosnjaker, er under konstant psykologisk okkupasjon, lever i frykt og er veldig bekymret for fremtiden og sin fysiske overlevelse på denne delen av Balkan. I håpløshet forlater unge mennesker landet i stort antall. Det ser ut som 1990-tallet. Den samme fascistiske ideologien er på banen i Bosnia, de opprinnelige krigsforbryterne er bare erstattet av nye ledere. Vil de ta oss med til slakteriet igjen? Vil Bosnia blø igjen?

Nei, nei, nei, tror jeg. Men hvert år, i 27 år på rad, vekker 11. juli vonde minner hos dem som overlevde folkemordet i Srebrenica og mange grusomheter og forbrytelser i byer over hele Bosnia. Slike scener vil aldri falme, de blir bare undertrykt, men datoen vil vi alltid huske.

I Srebrenica ble det skrevet at det var de mørkeste sidene av menneskenes historie. Srebrenica var helt alene i verden, og verden var i Srebrenica. De skulle ha hjulpet, men gjorde det ikke.

Ingen har makt til å gjenopplive de mer enn 8000 uskyldige menn og gutter som ble drept bare i Srebrenica-massakren – blant dem min bror med sine to sønner og sønnen til søsteren min. Men alle har en forpliktelse – og spesielt det internasjonale samfunnet – til å gjøre alt for å forhindre en mulig gjentakelse av blodsutgytelsen i Bosnia, og hvor som helst i verden.

Ofrene for Srebrenica-massakren, navn for navn. Når en ser hvor mange av dem som hadde samme etternavn, får en et inntrykk av omfanget av krigsforbrytelsen.

Mange bosniere, spesielt bosnjaker, er glade for at det internasjonale samfunnet har våknet opp og intensivert sin diplomatiske aktivitet i Bosnia de siste månedene. Sammen med FNs høyrepresentant (OHR) forsøker mange innflytelsesrike skikkelser fra EU og USA, gjennom dialog med alle aktører, å redusere spenninger og forhindre det etno-nasjonalistiske oligarkiets separatistiske intensjoner og sammenbrudd av Bosnia. Dette høres veldig positivt ut at Vest-Balkan endelig har blitt en strategisk prioritet for EU.

Aldri mer Srebrenica, aldri mer Butsja!

Jeg håper personlig at russerne vil bli beseiret av de modige ukrainerne, og at ideene om løsrivelsen av enheten Republika Srpska fra Bosnia ikke skal bli en realitet, – og dermed at faren for ny krig i mitt undertrykte, men stolte hjemland skal bli fjernet.

Den nylige uttalelsen fra Nato-sjef Stoltenberg om vi har fått en leksjon i Ukraina, og at EU og Nato vil hjelpe Bosnia-Hercegovina med å bevare sin suverenitet og territorielle integritet, er oppmuntrende.

La Bosnia leve! Aldri mer Srebrenica!
La Ukraina leve! Aldri mer Butsja!

Publisert: