Hvorfor skal jeg som transperson «ikke forvente» å få jobben?

KJØNN: Nav snakker om at vi må finne en «romslig arbeidsgiver». Etter snart to år som jobbsøker sitter jeg igjen med følelsen av at mange arbeidsgivere bare rett og slett er usikre.

Publisert: Publisert:

«Politikere skryter gjerne av at vi er blant Europas beste land for LHBT-personer, men nevner ikke i samme slengen at vi scorer 68 av 100 mulige poeng i samme kåring», skriver . Foto: Jarle Aasland

Debattinnlegg

  • Karoline Skarstein
    Transperson

Årevis med studier er over, i hvert fall for denne gang, og du tråler finn.no etter jobbannonser. Det er liksom nå du skal få bruk for alle de endeløse timene over pensumbøker, men så blir uker til måneder og måneder til år. Hva gjør du da?

Allerede i min første «veiledningssamtale» med Nav fikk jeg beskjed om at jeg dessverre måtte forvente at det kom til å bli vanskeligere for meg; sånt hadde de erfaring med. Og hun sa det så tilforlatelig, som om det var helt greit.

«Vi må finne en romslig arbeidsgiver», sa hun, «en som, ja, ikke har noe problem med kjønnsskiftet ditt.»

Nedslående

Egentlig vet man ikke så mye om den faktiske arbeidssituasjonen til transpersoner i Norge, men man har noen sterke indikatorer på at den ikke er særlig god:

  • I en svensk studie fra 2015 fant man at 25 prosent av transpersonene var arbeidsledige eller på noen annen måte utenfor arbeidslivet.
  • I 2013 kom en norsk rapport som fortalte om transpersoner som opplevde å bli presset ut av arbeidslivet idet de sto frem.
  • I 2018 kom en undersøkelse fra Storbritannia der 1 av 3 britiske arbeidsgivere svarte at de sannsynligvis aldri ville ansatt en transperson, mens halvparten var usikre på om de kunne gjort det.
  • I en FN-rapport fra 2013 fortelles det om hvordan spesielt transkvinner nærmest totalt ekskluderes fra mange grener av arbeidslivet, og hvordan prostitusjon blir eneste løsningen. Min lokale Nav-veileder har heldigvis ikke forslått den løsningen, enda.

Blant de beste, men scorer dårlig

Så dessverre har Nav helt rett, og det er demotiverende. Der jeg gjerne startet som ivrig jobbsøker, krever det nå mer og mer viljestyrke for i det hele tatt å åpne finn.no. Fordi sakte, men sikkert kommer det jo snikende en følelse av en viss verdiløshet. Det føles som at man er ubrukelig og uønsket, og noen ganger føler jeg virkelig på det også. Jeg har begynt å unngå å søke jobber innen enkelte fagretninger. For eksempel tør jeg ikke lengre søke innenfor skole/barnehage-sektoren etter at jeg i et jobbintervju fikk høre at foreldre kanskje kunne reagere om de ansatte meg.

Vi snakker stadig om hvor langt vi har kommet og hvor bra alt er. Politikere skryter gjerne av at vi er blant Europas beste land for LHBT-personer, men nevner ikke i samme slengen at vi scorer 68 av 100 mulige poeng i samme kåring. Vi er altså blant de beste i en verden som allerede er ganske kjip. Og en av de viktigste årsakene til at vi faktisk scorer så dårlig, er manglende arbeid mot diskriminering av transpersoner.

Les også

Tidligere fra Karoline Skarstein: «Sandra er mitt forbilde, og jeg ble rørt da Studentorganisasjonen gikk ut og støttet henne»

Går på selvfølelsen

Etter snart to år som jobbsøker sitter jeg igjen med følelsen av at mange bare rett og slett er usikre. En potensiell arbeidsgiver fortalte at han fryktet kompetansen min ville overskygges av kjønnsidentiteten min i møte med potensielle klienter. At det rett og slett ble en distraksjon. At samfunnet ennå ikke er modent nok til faktisk å se transpersoner som mer enn transpersoner.

Og om man i dag bare møter transpersoner gjennom aviser og nyhetsmedier, kan det jo virke som om vi bare snakker om toaletter og manglende helsetilbud, vi får i liten grad rom til å være noe mer enn et problem.

Nav snakker om at vi må finne en «romslig arbeidsgiver». Så plutselig er jeg ikke lenger bare en kandidat på lik linje med alle andre, men noe man nærmest må være modig for å ta imot, – og det er sårt. Det gjør noe med min egen følelse om meg selv. Og plutselig handler det ikke bare om potensiell diskriminering, men at jeg også begynner å tro på at jeg er et problem. Noen ganger tenker jeg at det beste nok hadde vært å ikke kommet ut.

Så jeg ser på alt av bedrifter som pusher regnbueflagg og fine ord om åpenhet under Pride og lurer på om de faktisk er så åpne som de gir uttrykk for. Dessverre tror jeg bare vi må innse hvordan vi alle er påvirket av fordommer i møte med mennesker som skiller seg ut. At transpersoner i likhet med mange andre minoritetsgrupper også utsettes for systemisk og institusjonalisert diskriminering.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Elever i Stavanger og Sola har fått påvist covid-19

  2. Vil skape et robot-eventyr på Tau

  3. Ingebrigtsen gjør narr av Warholm-utspill

  4. Frp nekter å la Knut Arild Hareide kutte en eneste krone

  5. Busstreik utvides til Rogaland fra lørdag – alle sjåførene tas ut i streik

  6. Elek­trikere i disse lokale bedriftene kan streike fra onsdag