Krigen ble vunnet helt andre steder enn i Norge – så hvem vant egentlig vår rett til stolthet 8. mai?

KRONIKK: Her er norsk motstandskamp på fem minutter.

Publisert: Publisert:

Det norske handelsskipet «Columbus» er torpedert og står i brann, og mannskapet i livbåter slepes mot det amerikanske skipet «Tuscaloosa». Til tross for innsatsen til «gutta på skauen», sabotører og norske etterretningsagenter, inkludert flere kvinner, krigen i Norge ble vunnet andre steder i verden, – og av nordmenn gjorde norske sjøfolk den største og viktigste krigsinnsatsen. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

  • Geir Stian Ulstein
    Forfatter

Krigen ble ikke vunnet av alle norske kvinner og menn i hus og hytte. Nazistene ble slått andre steder enn i Norge, men takket være en liten del av den norske befolkningen den gangen, har vi likevel noe å være stolte av.

Fra 2000 til 2007 arbeidet jeg med å gjøre min farfars opplevelser i konsentrasjonsleir om til en roman, et slags kaleidoskop over krigen. Resultatet ble romanen «Piggtrådroser» (Gyldendal, 2007).

Farfar og mange med ham hadde et stort problem da de returnerte til Norge: Han hadde sett for mye til å dele sine landsmenns frihetsrus, der «alle» hadde vunnet krigen, og den ene gjort mer enn den andre for at det skulle skje ... Farfar hadde vanskelig for å godta selvforherligelsen. Selv hadde han ikke gjort annet enn å overleve. Og det gjaldt egentlig nesten alle.

Les også

Håkon C. Pedersen: «9. april 1940: Lynangrep, en halvtimes forsinkelse, senkingen av «Blücher» og uflaks med tåke på Fornebu»

Les også

Håkon C. Pedersen: «Vaklende norsk nøytralitet provoserte Hitler»

Krigshistorien som nasjonsbygging

De fleste hadde gjennom fem år forsøkt å la hverdagen fortsette. Likevel har vi i dag heldigvis noen forfedre å skyve foran oss når krigsinnsatsen skal gjenfortelles. Stilt overfor listen med navn som utmerket seg, blir imidlertid dette klart: Når våre mest kjente helter plasseres ved siden av dem vi knapt har hørt om, er det ikke alltid så opplagt hva som har gjort den ene kjent og den andre glemt.

Hvorfor kjenner vi så godt én historie, men ikke en annen? I et slikt lys blir det tydelig at norsk motstandskamp – eller historien om den – var vel så viktig for gjenoppbyggingen av landet i årene etter krigen, som for selve krigsforløpet. Det er som instrumenter i denne gjenoppbyggingen vi kjenner våre krigshelter.

Heltene

Hvem var da disse heltene, de aller fremste, som ikke lot hverdagen fortsette?

  • Leif W. Olsen og hans mannskap på «Pol III» tok opp kampen mot ukjente inntrengere natt til 9. april 1940.
  • Oberst Birger Eriksen fikk melding om hendelsen, gjorde Oscarsborg klar til kamp. Ukjente skip passerte øya. Obersten sa – kanskje – «Enten blir jeg stilt for krigsrett eller jeg blir krigshelt. Fyr!» Blücher sank, invasjonen ble forsinket.
  • Kongen flyktet til Elverum der major Olaf Helset og noen menn han hadde klart å skrape sammen, holdt et modig tysk forsøk på å fange kongen, tilbake. Selv om våpnene ble lagt ned i Sør-Norge, fortsatte kampen nord i landet.
  • Øverstkommanderende i Nord-Norge Carl-Gustav Fleischer hadde tyskerne på gaffelen da de allierte trakk seg ut, Kongen forlot landet og alle våpen ble lagt ned.
  • Kampen var imidlertid ikke over, og i Ålesund hjalp blant andre Harald Torsvik nordmenn å komme seg til England for å fortsette motstanden. Blant dem var Rubin Langmo, som allerede i juni 1940 var tilbake i Norge og utførte den første industrisabotasjen i landet.
  • I England samlet Martin Linge unge nordmenn, og de deltok i direkte angrep på norske kystmål, men gikk etter hvert over til sabotasje.
  • Men det var ikke bare soldater fra Kompani Linge som gjorde motstand. Aller viktigst: Osvald-gjengen, en kommunistisk sabotasjegruppe. Den var viktigst, ikke fordi gjengens aksjoner rammet de mest avgjørende målene, men fordi den fandenivoldske utførelsen fikk flere til åpent å motsette seg okkupasjonen.
  • For eksempel måtte Milorg ledet av Knut Møyen, og etter hvert Jens Chr. Hauge, tillate stadig flere aksjoner, hvis ikke ville de som var knyttet til organisasjonen, søkt seg mot kommunistiske grupper for å få gjøre aktiv motstand. Dermed ble det mot slutten av krigen en rekke aksjoner som vi i dag er så stolte av.
  • Direkte aksjon var ikke alt. Den illegale etterretningstjenesten som ble bygget opp, ble for de allierte langt viktigere enn sabotasjeaksjonene. For eksempel foret XU de allierte med informasjon direkte fra norske spioner som Sverre Bergh i Tyskland.

Solveig Bergslien fra Stavanger før hun ble tatt av Gestapo i 1943. Hun ofret livet. Foto: Privat

  • Medlemmene i XU hentet også informasjon fra nordmenn som infiltrerte tysk tjeneste, som Solveig Bergslien: Hun ble avslørt, torturert og drept/begikk selvmord og fulgt til graven av hele Stavanger by, på trass mot okkupasjonsmakten.
  • I krigens siste fase var Anne Marie Breien og Ingrid Furuseth viktige for at avviklingen av Festung Norwegen ikke ble et blodbad. Breiens skjebne viser hvordan kvinners rolle i krig, ofte som dobbeltagent, er vanskelig å leve med i ettertid, der det alltid blir et spørsmål om hvor lojaliteten egentlig lå. Til sin død ble Ingrid Furuseth omtalt som «fiendens elskerinne».

Krigsseilerne!

Tankskipet «Tabor» fra Wilhelmsens rederi ble torpedert 25 sjømil sør for Kapp Det Gode Håp i Sør-Afrika. Mannskapet kom seg i båtene før oljen tok fyr. 12 mann ble reddet etter ni døgn i livbåt. Bildet er tatt etter ankomsten til den lille øya som ble redningen. Den unge gutten i forgrunnen har forlist tre ganger i løpet av åtte måneder. Foto: NTB scanpix

Et norsk handelsfartøy i en konvoi blir utsatt for ubåtangrep. Frivakten er kommet seg ut av køyene, kledd i datidens moderne redningsdrakter, og opp på dekk. Noen forsøker å få seg en blund til de eventuelt får beskjed om å hoppe i sjøen. Foto: Ole Friele Backer/NTB scanpix

Det manglet ikke på mot blant de over nevnte og et knippe andre som jeg trakk frem i boken «Våre fremste motstandshelter» (Spartacus 2016) men de var få. Og ingen av dem hadde avgjørende betydning for utfallet av krigen. Det hadde derimot andre nordmenn. Viktigst av alle – hjemmefront eller utefront, uansett hvordan det vris og vendes – var de norske sjømennene.
Vi var folket som sendte ut tusen skip og tusenvis av sjømenn for å beseire nazismen. Når vi i ettertid skal fortelle om disse fem årene, har vi en tendens til å glemme det, kanskje fordi eksplosjoner alltid er en bedre historie gjenfortalt enn havets drepende monotoni i påvente av en torpedo.

Dessuten var tydelig historie nødvendig der indre splid skulle sys sammen i vårt lille land. Der Norge skulle bygges opp trengtes historier med stor H – sabotasjeaksjoner og direkte resultater, ikke hjulene i maskineriet som vant krigen.

Det trenger vi ikke mer. Isteden skjenkes en tanke til alle de som bidro aktivt for at vi i dag kan heise det norske flagget 8. mai – 75 år etter den første frigjøringsdagen.

–––

  • Les også:

Bråsteinsvatnet 1940: Per Årsvold, Gunnar Skår, ukjent, Jolaug Lunde, Grete Øglend, Aud Årsvold, Lorenze Skår (bak i rutete badedrakt), Ellen Øglend, Anna Lunde (nå Øyri) og Marta Øglend. Foto: Privat

Publisert:

Les også

  1. Hun skulle skrive skoleoppgave om krigen – så oppdaget hun historien til bestefars tante

  2. Visste du at denne statuen handlar om krigen?

  3. Her er tyske soldater ved Vatneleiren

  4. Interessert i krigen? Her er ti av de beste tv-seriene

Mest lest akkurat nå

  1. Her har hytte­salget doblet seg i sommer

  2. Gjestene vil aldri i si levetid gløyma bryllaupet til Kjersti og Stian Sletten frå Sandnes

  3. Publikum lå strekk ut på hver sin matte

  4. Steinar var veldig ensom. Løsningen han valgte, fikk mye større konsekvenser enn han hadde ant.

  5. Leter etter John Olav med full styrke

  6. Fire nye smittebærere i Sandnes siden torsdag

  1. Andre verdenskrig
  2. Historie
  3. Krigshistorie
  4. Krigsseilerne