Politiarresten er en trussel mot rettssikkerheten

KRONIKK: En forsvarer kan sjelden hamle opp med politiarrestens skrekk – når klientens eneste tanke er at «eg må komma meg til helvede ud herfa!»

Publisert: Publisert:

Mange politiarrester framstår som glattceller, som denne i Sandnes i 2015. Hvorfor? Er hensikten å knekke mistenkte? Foto: Pål Christensen

Debattinnlegg

Adrian Idehen
Advokat
  • Se lenke til reportasjen «Glattcelle er som et torturkammer» – med intervjuer med en domfelt, advokater og politiet – nederst i artikkelen.

Vi advokater er opplært til å fremme rett og hindre urett. Én faktor som kan bidra til stor urett, er falske erkjennelser av straffeskyld. Historien viser at vanlige mennesker er i stand til å innrømme noe de ikke har gjort, dersom de blir satt under hardt nok press. Tid tilbrakt i politiarresten (eller glattcella), kan være en slik pressfaktor.

Uskyldspresumpsjonen er en av rettsstatens viktigste rettssikkerhetsgarantier. Uskyldspresumpsjonen er et prinsipp – en rettsregel og en menneskerett – som sier at alle i Norge anses som uskyldige inntil det motsatte er bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil, etter en rettferdig og offentlig rettergang.

I mitt arbeid som advokat har jeg møtt mengder av personer i politiarrester. Dette er personer som har vært siktet i ulike typer straffesaker. Dette er mennesker i krise.

Retten til ikke å forklare seg

Alle i Norge har rett til ikke å bidra til sin egen inkriminering. Det vil si at ingen kan tvinge deg til å bidra til å oppklare strafferettslige anklager mot deg selv. Det er statens jobb. Dette er også en del av rettsstatens grunnmur. Problemet – som jeg ser – er at politiarresten gjør at folk som er anklaget for straffbare forhold, ikke klarer, eller ikke tør, å benytte seg av retten til ikke å forklare seg for politiet.

Det kan være mange gode grunner til ikke å avgi forklaring til politiet under en strafferettslig etterforsking. Det er vanlig at politiet innledningsvis nekter siktede innsyn i etterforskingsdokumenter i straffesaker. I slike situasjoner bør forsvarere råde klienter til ikke å forklare seg. Gode grunner til ikke å forklare seg kan være at den pågrepne er i en sjokktilstand som følge av hele situasjonen, og særlig at man sitter i arresten, eller på grunn av dårlig helse, rus/abstinenser, språk-/kommunikasjonsproblemer eller ung alder.

Gir etter for presset

Forsvarergruppa i Advokatforeningen har vedtatt følgende etiske regel for forsvarsadvokater: «6.2 Forsvarer bør så langt det er mulig delta i avhør. Dersom forsvareren ikke på forhånd har fått innsyn i sakens dokumenter, bør forsvareren ikke bistå i avhør. I en slik situasjon, bør forsvareren også råde siktede til ikke å forklare seg.» (Min utheving.)

Jeg opplever igjen og igjen at til tross for at jeg råder klienten til ikke å gå i avhør rett fra arresten, så er det mange som ikke følger rådet. De makter det ikke, på grunn av hvor fælt det er å være i politiarresten. Problemet er at dersom man går rett fra politiarresten og inn i et avhør, og særlig uten å ha fått innsyn i dokumentene, så er det mange faktorer som kan øke risikoen for justisfeil. I hvert fall hvis det eneste som står i hodet på personen er å komme seg ut så fort som mulig.

Selv de uskyldige kan å lyve for å komme seg ut av arresten. Man risikerer at folk sier det de tror politiet vil høre, nettopp fordi de ikke håndterer å være innestengt i et slikt rom helt alene, over tid. Min påstand er at den mentale situasjonen som de fleste mennesker er i etter noen timer eller døgn i politiarrest, ikke er forenlig med å avgi politiavhør i straffesaker. Grunnen er den krisen og det sjokket som mange sitter med, noe som i seg selv kan føre til at det går skeis i avhør.

Det første politiavhøret legger føringer for hele resten av saken. Mange klarer å stå på sitt, og hevde sin uskyld, selv om de har vært i arresten. Men hvis politiet tar deg i en løgn om nesten hva som helst, i unøyaktigheter, eller at du sier noe som ikke stemmer overens med andre opplysninger i saken, så kan det være nok til at politiet tror du lyver om det du er anklaget for.

Jeg opplever at dersom avhøret gjennomføres rett etter et opphold i arresten, øker risikoen for at folk lyver (selv de uskyldige), «pynter» på sannheten, glemmer, mister temperamentet eller at det blir vanskeligere å uttrykke seg presist. Du får én sjanse til å gjøre det riktig i første avhør. Det er som en muntlig eksamen som egentlig aldri kan gjentas.

Uegnede og skadelige celler

Politiarresten minner om isolasjonscellene i fengsler. De er bygget for å huse fyllearrestanter. Cellene i politiarrestene er ikke egnet til å oppbevare en hvilken som helst person som er siktet for noe straffbart. Det er betong, jern, én madrass – og ikke stort mer. De minner om gammeldagse bunkerser eller bomberom. Bråk og støy fra de andre cellene berøver ofte nattesøvnen, særlig i helgene. Politiarrest er isolasjon. Selv kortvarig isolasjon kan være svært skadelig.

Bruken av politiarrest har heldigvis gått ned de siste årene. Men hvorfor må de bestå slik som de er? Hvorfor kan ikke halvparten av cellene på politikammeret bygges om til celler tilsvarende varetektsceller i fengslene? Radio og/eller TV (uten nyhetskanaler hvis det er fare for bevisforspillelse), noen bøker eller magasiner, og en litt ordentlig seng, kunne gjort underverker. Har ikke rettsstaten råd til dette?

Eller er det slik at politi- og påtalemyndighet ønsker å beholde det ess i ermet som politiarresten er? Politiarresten er en joker som i altfor mange tilfeller trumfer mine råd i møte med klienten. En forsvarer kan sjelden hamle opp med politiarrestens skrekk – når klientens eneste tanke er at «eg må komma meg til helvede ud herfa!»

Derfor mener jeg at politiarresten er en trussel mot rettssikkerheten.

Publisert: