Bør man ikke være på vakt mot å forstå Putin i hjel?

DEBATT: Personlig opplever jeg ofte at ansvaret for krigen i Ukraina drukner i et så langt «men» om alle de formildende omstendighetene, at invasjonen nærmest fremstår rettferdiggjort.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Harald Birkevold sammenligner i sin kommentar kritikk av USAs krigføring i Irak med ytringer som søker å forstå hva som motiverer Kreml-diktatoren i Ukraina, og bemerker at begge deler må være i orden. Selvsagt må det være i orden, men jeg vil gjerne påpeke en forskjell som det er viktig å ta hensyn til. For mens førstnevnte handler om kritikk av en aggressor og overlegen stormakt, gjelder sistnevnte forståelse av en aktiv aggressor og overlegen stormakt (begge med skyld for en illegitim angrepskrig tuftet på falske påstander).

Bør man ikke være på vakt for å forstå en aktiv aggressor i hjel? Særlig en som har svak tradisjon for diplomati? En del legger også vekt på kritikkverdige forhold i det unge ukrainske demokratiet, som om døra dermed står på gløtt for en totalitær supermakt å by seg selv inn til en velment obligatorisk voksenopplæring i samfunns- og demokratibygging. Forer man en totalitær hersker med slike forståelsesfulle skulderklapp, er det ikke sikkert at offermentaliteten, selvrettferdigheten og krigslysten blir mindre.

Les også

Når nyansene forsvinner

Kansellering med parodisk twist

En annen ting jeg reagerer på, særlig i en kommentar som oppfordrer til ytringsfrihet og raushet, er forsøket på desimering av motstemmer med tiltalen «De siste par årene har de først og fremst vært eksperter på pandemi og smittevern, nå er de eksperter på sikkerhetspolitikk og krig». Dette er ugrei debatteknikk, men også parodisk, nå som vi ser en siviløkonom med lite merkbart akademisk grunnlag, tre inn som nasjonens gudfar på det forsvarspolitiske området i en sikkerhetspolitisk krise.

Og hva pandemi gjelder, bør vel journalister, spesielt de som kan ytre seg fra kommentatorplass, først og fremst ta selvkritikk for å ha tørket ytringsrommet ut, fremfor å problematisere engasjement. Som Fredrik Solvang skrev på Facebook i høst: «Vi har nettopp vært gjennom en pandemi der den sosiale justisen også ga seg utslag i at dissenterende stemmer i debatten enten ikke slapp til i den offentlige diskusjonen, eller ble stilltiet». Også av Reportere uten grenser vanket det en pandemisk skrape til Norge i siste vurdering av pressefriheten, på grunn av selvsensur, forkludret relasjon mellom stat og mediene, og undertrykkelse av informasjon.

Journalister er også lekfolk

At folk engasjerer seg i et informasjonsvakuum hvor det også er stort press om å holde kjeft og gå i takt, bør ikke dét applauderes av de som er opptatt av ytringsfrihet? Siden tiltalen er et stikk til de som uttaler seg om ting som ligger utenfor deres formelle fagekspertise, er det verdt å minne om at verken journalister eller folkevalgte vanligvis er fagprofesjonelle på områdene de håndterer. Her er de avhengige av å støtte seg på relevante fagkilder og veie disse opp mot hverandre, slik som alle andre lekfolk.

Om man ønsker et raust ytringsrom og har gode argumenter, vil man da ha behov for å kansellere meningsmotstand med meningsløse merkelapper eller retorikk?