Hvorfor er svaret institusjon? Hva med å gjøre det mye enklere?

DEBATT: I de siste ukene har vi kunnet lese i Aftenbladet og Aftenposten om barn og unge plassert på barnevernsinstitusjoner som ikke får den hjelpen de trenger. Er da institusjon det riktige tiltaket for barn og unge som sliter?

For at en institusjon skal kunne hjelpe et barn, må de ansatte vite hva barnet trenger. Traumebevist omsorg er ikke behandling. Kun oppbevaring. Ingen må noen gang bli forledet til å tro noe annet.

Debattinnlegg

  • Wenche Østensen Clarke
    Stavanger
Publisert: Publisert:

Ingen har tatt opp hvilke mindre inngripende tiltak som kunne ha hjulpet disse barna. I Aftenposten kan vi lese en kronikk skrevet av psykologspesialister som skriver at verken suicidalitet, selvskading eller annen destruktiv adferd er ensbetydende med alvorlig psykisk sykdom. Det kan heller ses på som konsekvenser av å leve i et system som ikke makter å hjelpe dem.

Det enkleste, det beste?

Hvorfor utagerer barnet og har institusjonen kompetanse til å hjelpe? Barnevernet i Stavanger sier de er lovforpliktet til å lytte til barn. Men de glemmer å forstå det og sette ting i kontekst. Basert på barnets oppførsel og hva det sier, mener jeg barnevernet i mange saker velger å sette inn svært inngripende tiltak uten først å ha prøvd ut enklere tiltak. Jeg tror mange av de vanskelige sakene ikke hadde skalert hvis vi bare snakket sammen.

Barnevernet må legge større vekt på den kunnskapen foreldre har om barnet sitt. Ved å hjelpe foreldre og barn med å kommunisere bedre, ville mange problemer kunne løses. Det er ikke sikkert det er barnevernets oppgave. Helsestasjon, helsesykepleier eller lærer kan gjerne være i en bedre posisjon til å hjelpe her. For at en institusjon skal kunne hjelpe et barn, må de ansatte vite hva barnet trenger. Traumebevist omsorg er ikke behandling. Kun oppbevaring. Ingen må noen gang bli forledet til å tro noe annet. Det skal mye til for at barna vil åpne seg for tilfeldige ansatte hvis ikke disse sitter inne med en spesiell kompetanse og evne til å snakke med barn.

Barn vil være i familien

Barn ønsker å være sammen med familiene sine. Men av og til trenger familien hjelp for å kommunisere godt. Manglende utredning av hva barnet trenger kan være hovedgrunnen til at barn ikke får hjelp. Ingen har snakket med barnet slik at det reelle problemet er kommet frem. Min påstand er at barn aldri trenger institusjonsplassering. Barna trenger kjærlighet, bli verdsatt og forstått . Å plassere dem på institusjon vil bare forsterke de problemene som allerede er der.

Barn som motsetter seg å gå til BUP er ikke uvanlig. Bufetat opplyser selv at svært få institusjoner har psykologisk kompetanse på institusjonen. Institusjonen har ikke krav på innsyn i journaler eller andre sensitive opplysninger. De kan ha et barn boende med «alvorlige utfordringer», uten å vite noe om hvorfor barnet oppfører seg slik det gjør. Psykologspesialistene skriver at det er systemet som fører til at barna har det vanskelig. Det er ikke barna som er vanskelige. Det er bare et symptom på at de ikke har det bra på institusjonen. De savner familien sin. De føler seg ikke forstått og de tror at ingen bryr seg om dem. Hvorfor får de da ikke hjelp hjemme?

Les også

«Vi erkjenner og beklager at vi ikke stoppet flyttingen»

Den gode samtalen

Det eneste «Alex» vil er å bo hjemme. Hvorfor er da svaret mer institusjon slik det synes ut fra svaret til barnevernsleder Jone Skjelbred? Foreldre har begrenset samarbeid med institusjonen. Barnevernet skjuler seg bak taushetsplikt, og formidler uansett kun sin oppfatning av problemet. Hvordan kan en institusjon som ikke har nødvendig kompetanse, og ikke kjenner til barnets egentlige problemer og utfordringer, klare å hjelpe barn og unge? Forskning viser at barn plassert på institusjon ikke får det bedre enn de hadde det før plasseringen.

Så hvorfor fortsetter Norge å plassere barn og ungdommer på institusjon når det ikke er svaret? Hvorfor brukes ikke det enkleste tiltaket i større grad; snakke sammen. Å snakke sammen løser de fleste konflikter når samtalen skjer på en god måte. Problemløsning gjennom samarbeid burde vært tatt i bruk av skoler og barnevern og foreldre. Mye hadde blitt løst på et tidlig stadium om noen hadde spurt: Hva er det som skjer når du reagerer slik, eller sier dette? Jeg etterlyser at barnevernet i større grad snakker med familien og barnet for å løse konflikter, i stedet for å sette problemet ut til en institusjon som ikke har den kompetansen som trengs for å løse familiens utfordringer.

Les også

  1. Statsforvalteren refser Stavanger kommune: – Dette burde ikke et barn på 12 år oppleve

  2. Hun ble flyttet mellom 15 barne­verns­insti­tusjoner: – De visste ikke hva de skulle gjøre med en som meg

Publisert:
  1. Debatt
  2. Barn
  3. Stavanger
  4. Barnevern
  5. Helsestasjon

Mest lest akkurat nå

  1. Hommersåk samles i sorg – igjen

  2. Marte (19) og Tor Martin (19) omkom i MC-ulykken i Gjesdal: – Dette er ufattelig og grusomt

  3. Det trengs et forbud mot bruk av robot­klippere om natten og strenge reguler­inger for bruk om dagen

  4. Før visste bare lokal­kjente om stølen. Så kom en «tur­fluenser»

  5. Tea Egenæs elsker 60-talls­huset i Stav­anger: – Alt tre­verket gir den gode atmos­færen og sær­preget

  6. Sykepleier Dag Werner Larsen (35) var på dansegulvet. Så måtte han gi en skutt person førstehjelp