Korleis minnast eit folke­mord etter 80 år?

KRONIKK: 26. november er det 80 år sidan deportasjonen av norske jødar til utrydding i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Den 26. november 1942 la DS «Donau» ut frå Utstikker 1, kaien nedanfor Akershus festning i Oslo. Om bord var 529 menneske frå Oslo-området som skulle deporterast frå Noreg. Endemålet var dødsleiren Auschwitz-Birkenau.

Kva skal vi hugse frå desse hendingane og folkemordet, og kva skal det bety for oss i dag?

Etterkrigstidas minne

Det var lite merksemd om deportasjonen av dei norske jødane i den første etterkrigstida. Etter frigjeringa 8. mai 1945 oppstod det eit behov for å einast om ei felles forståing om dei fem åra med okkupasjon. Det kollektive minnet om krigen blei raskt prega av ei dominerande grunnforteljing om «krigen i Noreg». I denne forteljinga var linjene klare, – mellom tyske okkupantar og norske quislingar på ei side, og den nasjonale, norske motstanden på den andre.

Innan rammene av denne forteljinga var folkemordet på dei europeiske jødane vanskeleg å plassere. Folkemordet illustrerte på ei side det moralsk forkastelege ved nazismen, men folkemordet sine offer lét seg ikkje like lett inkludere i den nasjonale innramminga.

Landssvikoppgjeret og frifinninga av politiinspektør Knut Rød illus­trer­er denne spen­ninga i etter­krigs­tida. Rød leia arrestasjons­aksjonen mot alle jødiske menn i Oslo den 26. oktober 1942, og aksjonen mot alle resterande jødiske kvinner, barn, gamle og sjuke same dag. Dette var den største politi­operasjonen i Noreg under krigen.

Rød blei likevel frifunnen i lands­svik­saka mot han. I si grunngjeving la retten større vekt på at Rød i sin posisjon som politiinspektør hadde ytt hjelp til Heimefronten og dermed gagna «sine landsmenn» meir enn at han hadde medverka i «jødeaksjonene».

Retten vurderte med andre ord ikkje dei norske jødane som ein del av det norske fellesskapet av «landsmenn».

Minnet om holocaust i Noreg

Forteljinga om krigen i Noreg har endra seg sidan dei første etterkrigsåra, og gradvis har historia om holocaust i Noreg fått større plass i det kollektive minnet. 1990-talet var eit vendepunkt i denne prosessen, der Bjørn Westlie sin gravande journalistikk om den økonomiske likvidasjonen av jødane og det etterfølgjande oppgjeret frå staten, var medverkande til å fundere «holocaust i Noreg» som eit kollektivt minne.

I tillegg spela overlevande tidsvitne ei viktig rolle i å løfte fram hendingane den 26. november.

I dag, 80 år etter deportasjonen, er det få att som kan fortelje om sine opplevingar. Dette gjer at minnet om hendingane vil måtte få ei meir institusjonalisert form, om det skal førast vidare. Institusjonar som Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo (HL-senteret), Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand og Falstadsenteret på Ekne i Levanger spelar dermed ei viktigare rolle. Det har òg blitt framheva at skulen har eit ansvar, og holocaust blir blant anna løfta fram i dei nyleg reviderte læreplanane, Kunnskapsløftet 2020.

Historiefagleg kunnskap

Men med auka institusjonalisering oppstår òg spørsmålet om kva det er vi skal minnast, 80 år etter.

Noko av svaret på dette kan vi finne i den historiefaglege forskinga på holocaust i Noreg. Også i den norske historieskrivinga var holocaust lenge eit marginalt tema, men i dag utgjer holocaust i Noreg eit eige forskingsfelt, kor det dei seinare åra har vore auka interesse og kunnskapsproduksjon. Debatten kring Marte Michelet si bok «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge» viste at temaet har stor offentleg interesse.

Les også

Tom Hetland, bokanmeldelse: «Marte Michelet teiknar eit svart-kvittbilde utan rom for tvil»

Eit arbeid som det er verdt å løfte fram, er historikar Synne Corell si bok «Likvidasjonen: historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom», frå 2021. I boka viser Corell korleis den økonomiske avviklinga av jødisk liv i Noreg hang tett saman med deportasjonen og den fysiske utryddinga. Den økonomiske likvidasjonen gjorde at fleire delar av samfunnet blei involvert i folkemordet: Likningskontor, bankar, eigedomsbestyrarar og transportbyrå er berre nokre av aktørane som medverka.

Den økonomiske avviklinga var ein desentralisert prosess som involverte både norske og tyske aktørar, og kor lokalt initiativ og handlingar hadde innverknad. Prosessen innebar òg eit kontinuerlege definisjonsarbeid der kategoriseringa av «jødane» som ei homogen og einskapleg gruppe stod i kontrast til og på utsida av «det norske».

Les også

Sven Egil Omdal, bokanmeldelse: «Folkemordets ivrige byråkrater»

Avstand i tid, 80 år, skaper avstand til hendingane. Men denne tidsavstanden skaper også høve til å stille nye spørsmål og utvikle ny historisk kunnskap. Den historiefaglege kunnskapen som i seinare år er blitt skriven, har derfor ei viktig rolle å spele når vi i dag skal føre minnet om deportasjonen av dei norske jødane vidare.

Denne kunnskapen minner oss blant anna på at folkemordet òg var ein prosess som gjekk føre seg lokalt, som i Haugesund, Skånevik og Stavanger. Og den minner oss på at folkemordet òg var eit resultat av ein gradvis prosess med kategorisering og dehumanisering, ein prosess som byrja lenge før 26. november 1942.

Dette er kunnskap det er verdt å reflektere over i dag, 80 år etter at DS «Donau» la frå kai i Oslo.

Les også

Anna Serafima Svendsen Kvam: «Den jødiske minoriteten fortjener mer enn å minnes som dødstall»

–––––––––

• I sin gjestekommentar «Den jødiske minoriteten fortjener mer enn å minnes som dødstall», publisert 6. desember 2021, presenterte Anna Serafima Svendsen Kvam denne oversikten over hvordan det gikk med jøder i Rogaland under andre verdenskrig:

Jøder i Rogaland under okkupasjonen

Nedenfor følger en forsøksvis fullstendig oversikt over jødene i Rogaland som ble rammet av den nazistiske antisemittismen gjennom registrering og arrestasjon. De fleste av dem ble også deportert og drept.

Oversikten er i hovedsak på Kjersti Dybvigs kartlegging og kryssjekket mot snublestein.no. Jeg tar forbehold om at en kan lage denne oversikten på på ulike måter, alt ettersom en teller med eller uten de som hadde en form for jødisk identitet eller arv, men likevel ikke ble registrert.

I listen er kun personene som er telt som registrerte jøder av Dybvig nevnt. Det er imidlertid all grunn til å tro at også ikke-registrerte personer med jødisk identitet/arv i Rogaland kan ha vært redde for hva som skulle skje, og flyktet unna/gått i skjul på grunn av dette.

Aftenbladets Finn E. Våga nevner Josef Propper og Harry Herman i en av sine artikler; de to mennene skal ha flyktet til Sverige, men er ikke nevnt av Dybvig, og jeg slutter av dette at de ikke ble registrert. Den skjebnen kan de selvsagt ha til felles med flere personer, som dermed ikke er inkludert i listen under.

• Ludvig Melzer (Hå).
  Enslig. Drept i Auschwitz 1. desember 1942. Da var han 56 år gammel.
• Hille Elieser Becker (Stavanger).
  Gift med Judith Nina Becker. Drept i Auschwitz 1. desember 1942. Da var han 57 år gammel.
• Judith Nina Becker (Stavanger).
  Gift med Hille. Drept i Auschwitz 3. mars 1943. Da var hun 54 år gammel.
• Ada Abigael Becker (Stavanger).
  Datter av Judith og Hille. Drept i Auschwitz 3. mars 1943. Da var hun akkurat fylt 21 år.
• Israel Josef Becker (Stavanger).
  Sønn av Judith og Hille. Drept i Auschwitz 3. mars 1943. Da var han 23 år gammel.
• Ida Becker (Stavanger).
  Datter av Judith og Hille. Drept i Auschwitz 03. mars 1943. Da var hun 22 år gammel.
• Sam Becker (Stavanger).
  Sønn av Israel Josef og Ida Goldman. Drept i Auscwitz 3. mars 1943. Da var han knapt to år gammel.
• Herman Becker (Stavanger).
  Dro til Storbritannia under opptakten til krigen og meldte seg til flyvåpenet. Var i aktiv tjeneste, og ble skutt ned av tyskerne under et tokt i 1945.
• Fanny Helene Meyer (Stavanger).
  Død etter selvmord i juli 1942. Da var hun 52 år gammel.
• David Joseff (Stavanger).
  Drept i Auschwitz 2. januar 1943. Da var han 49 år gammel.
• Sofie Joseff (Stavanger).
  Gift med David. Drept i Auschwitz 3. mars 1943. Da var hun 51 år gammel.
• Sara Hildur Joseff (Stavanger).
  Datter av David og Sofie. Drept i Auschwitz 03. mars 1943. Da var hun 27 år gammel. Bortadopterte et spedbarn rett før deportasjonen. Barnet overlevde krigen.
• Selmer Samuel Joseff (Stavanger).
  Sønn av David og Sofie. Drept i Auschwitz januar 1943. Da var han 19 år gammel.
• Selma Nilsen, født Joseff (Stavanger)
  Datter av Sofie og David. Ble registrert og arrestert, men unngikk deportasjon i siste liten; hun hadde vært gift med en ikke-jøde. Bortadopterte et spedbarn rett før adopsjonen. Barnet overlevde krigen.
• Ida Ottesen (Stavanger).
  Søster av Sofie Joseff. Ble registrert og arrestert, men unngikk deportasjon; hun var gift med en ikke-jøde. Var 35 år gammel da hun ble arrestert.
• Moritz Rabinowitz (Haugesund).
  Enkemann ved krigens begynnelse. Drept 27. februar 1942 i Sachsenhausen. Da var han 55 år gammel.
• Julius Fein (Stavanger).
  Gift med Rösi Fein. Drept i Auschwitz i februar eller mars 1943. Da var han 56 år gammel.
• Rösi Fein (Stavanger).
  Gift med Julius. Drept i Auschwitz 3. mars 1943. Da var hun 51 år gammel.
• Jacob Reichwald (Stavanger).
  Bror av Rösi Fein. Døde i Auschwitz 1. desember 1942. Da var han 55 år gammel.
• Jeanette Reichwald (Stavanger).
  Gift med Jacob. Døde i Auschwitz 3. mars 1943. Da var hun 55 år gammel.
• Wilhelm «Willy» Reichwald (Stavanger).
  Fostersønn hos Julius og Rösi Fein. Flyktet til Sverige under krigen.
• Hans Reichwald (Stavanger).
  Sønn av Jacob og Jeanette. Døde i Auschwitz 17. januar 1945. Da var han 29 år gammel.
• Edith Reichwald, født Rabinowitz (Stavanger).
  Gift med Hans Reichwald. Gravid da hun døde i Auschwitz 3. mars 1943. Da var hun 25 år gammel.
• Harry Reichwald (Stavanger).
  Sønn av Edith og Hans. Drept i Auschwitz 3. mars 1943. Da var han 2 år gammel.
• Ufødt barn (Stavanger)
  Sønn eller datter av Edith og Hans Reichwald. Drept i Auschwitz 3. mars 1943, i mors liv.
• Karl Jaques Ajzenberg (Hå).
  Enslig. Overlevde dødsleirene og døde så sent som i 1983.
• Georg Rechenberg (Haugesund).
  Enslig. Overlevde dødsleirene, og flyttet til Molde etter krigen.
• Fanny Helene Wathne (Stavanger).
  Registrert og arrestert, men unngikk deportasjon; hun var gift med en ikke-jøde.
• Abraham Ramson (Stavanger).
  Registrert og arrestert, men unngikk deportasjon. Fikk amnesti gjennom personlige forbindelser.