Derfor henger det et falskt Kitty Kielland-bilde hos politiet

DEBATT: «Hvorfor henger et falskt Kitty Kielland-maleri hos politiet?» spurte Aftenbladet lørdag. Det spørsmålet er jeg den rette til å svare på, fordi det var jeg som sørget for å få maleriet hengt opp.

Pensjonert politioverbetjent Harald Kleppe viser konvolutten med informasjon han skjulte bak rammen til til det falske Kitty Kielland-bildet.
  • Harald Kleppe
    Pensjonert politioverbetjent
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg var også den som skrev teksten til, og sørget for gravering av, plaketten som henger ved siden av bildet.

Det var den gangen ikke vanskelig å tenke seg at noen, en gang i fremtiden, ville lure på omstendighetene omkring maleriet. Derfor skrev jeg en ganske fyldig forklaring, la den i en konvolutt og festet den til blindrammen på baksiden av bildet. Maleriets historie blir følgelig straks avslørt dersom noen løfter det ned fra veggen.

Artikkelen i avisen gjengir saken rimelig korrekt. Det var jeg som utførte nesten alt politiarbeid i straffesaken, fra vi hentet bildet i galleriet og til flere år senere da jeg fikk vaktmesteren til å henge det opp på veggen.

Harald Kleppe etterforsket falskneriet på slutten av 1990-tallet og kjenner historien om det falske Kitty Kielland-maleriet ut og inn.

Tre seter til maleriet

Det jeg husker best er reisen vi gjorde sammen – oljemaleriet og jeg – til Nasjonalgalleriets laboratorium i Oslo. Jeg gjorde en avtale med Braathens Safe, og slik reiste vi til Oslo – jeg i ett sete og ikke-Kitty-bildet i en trekasse på gulvet mellom to seterader.

Etter at gallerieieren ble dømt for dokumentforfalskning, ble bildet inndratt til fordel for statskassen. Men hvor eller hvem er egentlig statskassen? I dette tilfellet er svaret Statens innkrevingssentral i Mo i Rana. Jeg kontaktet dem, men de ville slett ikke ha et oljemaleri. Derfor ble bildet plassert i et beslagsrom mens vi vurdere hva vi skulle gjøre.

Museer takket nei

Vi tenkte at Nasjonalgalleriet muligens kunne plasseres ytterst ute i en krok av statskassen. Men heller ikke de ville ha det, så vidt jeg husker først og fremst på grunn av plassmangel.

Avslaget førte til at jeg ringte til Stavanger Kunstmuseum (en enda mer perifer krok av statskassen) og spurte om de ville ha bildet. Men det ville de ikke. Brått øynet vi en endeløs byråkratisk ørkenvandring som vi ikke hadde særlig lyst å være med på. Jeg snakket da med politimester Olav Sønderland, fortalte at ingen ville ha ikke-Kitty-bildet og at jeg syntes vi kunne beholde det selv. Det var han enig i. Derfor henger det på veggen i tredje etasje, etter forslag fra meg og en beslutning av politimesteren i Stavanger. Det er herunder viktig å være klar over at den falske signaturen medfører at bildet ikke kan selges, verken i et ordinært marked eller på andre måter.

Det er ikke uvanlig at det i kriminal-museer, i Norge og andre land, er utstilt gjenstander som har vært brukt til å begå straffbare handlinger, for eksempel en øksemorders øks. I sistnevnte eksempel er det neppe mange som ville vært spesielt opptatt av hvilken smed det var som hadde smidd øksehodet. Oljemaleriet i denne saken henger på veggen fordi det, på samme måte som øksen, er en gjenstand som ble brukt til å begå en straffbar handling. Bildet må følgelig ikke blandes sammen med politikammerets øvrige kunstsamling.

Hvem malte bildet?

Hvem som egentlig malte bildet, er irrelevant. Det relevante er at vi førte bevis for hvem som ikke malte det! Her sklir Aftenbladet litt ut, og det samme gjør Inger Gudmundson ved Stavanger Kunstmuseum, som anbefaler å fjerne Kitty Kielland-skiltet fra rammen. Det vil i så fall bety å tukle med bevismaterialet som ble fremlagt i byretten. Politiet driver ikke med slikt.

Men likevel, hvem malte bildet? De tre norske malerne Kitty Lange Kielland, Harriet Backer og Asta Nørregaard var venninner og bodde sent i livet i den samme leiegården i Drammensveien, like ved Solli plass i Oslo. Marit Lange ved Nasjonalgalleriet (som er ekspert på Kitty Kielland, jf. Aftenbladets artikkel, og også i slekt med Kiellandfamilien) fortalte meg at det er kjent at disse tre malerne eide bilder av hverandre, og at de også plasserte bilder i hverandres leiligheter. Basert på denne kunnskapen, og etter å ha studert ikke-Kitty-bildet, kom Marit Lange til at det var sannsynlig at Asta Nørregaard hadde malt bildet, men hun var på ingen måte sikker på dette. Derfor står det «sannsynligvis malt av Asta Nørregaard» på plaketten.

En teori

Det er selvsagt mulig at kunstneren var en annen. I forhold til straffesaken og det senere utstilte fysiske beviset, er den egentlige maleren irrelevant, men dersom kunsteksperter føler behov for å starte en opphetet feide omkring hvem som har malt bildet, er jeg sikkert på at politiet vil låse dem inn i tredje etasje slik at de kan studere ikke-Kitty-bildet nærmere.

Maleriet dukket først opp mange år etter Kitty Kiellands død. Vi forsøkte aldri å finne ut hvordan. Kitty Kielland hadde ikke livsarvinger. Det er meget mulig at det etter hennes død ble oppnevnt en bostyrer som bare antok at avdøde selv hadde malt alle usignerte bilder han fant i leiligheten og at bildet derfor senere ble solgt som malt av henne. Men det vet vi ikke, det er bare en teori.

Dette var ingen stor straffesak, men den kunne lett blitt mye større (hensett til prisene Kitty Kielland nå omsettes for) om vi ikke hadde stanset domfeltes virksomhet. Det bør alle kunstinteresserte være takknemlig for, – også Stavanger Kunstmuseum.

Publisert: