Professor i gapestokk og pressens egne regler for identifisering

KRONIKK: Etter vår oppfatning var det unødvendig for pressen å bruke navn og bilde for å få frem budskapet om en professors slibrige henvendelser til yngre kvinner.

Saken om en professors gjentatte upassende meldinger til yngre kvinner fikk stor oppmerksomhet over hele landet, og både Stavanger Aftenblad og en rekke andre medier omtalte vedkommende med fullt navn og bilde. Det var ikke nødvendig etter pressens egne etiske regler, mener advokatene Anne Kroken og Ørjan Eskeland.

Debattinnlegg

  • Anne Kroken
    Adbokat, Advokatfirmaet Torstrup
  • Ørjan Eskeland
    Advokat, Advokatfirmaet Torstrup
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Saken om en professor ved Universitetet i Stavanger som sendte upassende meldinger har fått mye oppmerksomhet. I omtaler av saken har flere medier valgt å identifisere ham ved å bruke fullt navn og bilde.

Dette reiser spørsmålet om når pressen ikke bare kan, men også når den bør publisere fullt navn og bilde av personer som omtales i sammenheng med det pressen selv kaller «klanderverdige eller straffbare forhold».

Når er behovet for – og nødvendigheten av – offentliggjøring sterkere enn den omtaltes rett til vern? Og er det slik, at man ved egne handlinger i visse tilfeller kan ekskludere seg selv fra et slikt vern? Noen hevder at når ens egne handlinger medfører at man navngis i pressen, da får man kun som man fortjener.

Offentliggjøring av mannens identitet rammes av de fleste av de punktene som listes opp i nevnte punkt 4.7.

Presseetikken

Slik vi ser det, kan det synes som om pressen i denne saken har handlet i strid med sitt eget regelverk.

Kapittel 4 i Vær Varsom-plakaten til Norsk Presseforbund omhandler publiseringsregler. I punkt 4.7 heter det:

  • «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.»

Formuleringene som er valgt i punktet gjengitt overfor, viser at terskelen skal være høy for at pressen skal bruke navn og bilde.

Denne saken er etter vår oppfatning ikke en sak der disse kriteriene for offentliggjøring av mannens identitet gjennom bruk av hans navn eller bilde er oppfylt.

Offentliggjøring av mannens identitet rammes av de fleste av de punktene som listes opp i nevnte punkt 4.7.

Handlingens alvorlighet i seg selv er i dette tilfellet ikke nok til det kan rettferdiggjøre at mannen identifiseres.

Selve saken

Sakens karakter, selve den omtalte handling og graden av alvorlighet, må nødvendigvis ha stor betydning i vurderingen av om slik offentliggjøring bør finne sted. Pressens Faglige Utvalgs (PFU) regler gjelder identifisering av personer som omtales i forbindelse med klanderverdige og straffbare forhold.

I denne saken er det ikke vanskelig å slutte seg til at mannens handlinger er åpenbart klanderverdige. Vi vet nok ikke alt, men det vi vet er at mannen har henvendt seg til damer som er kanskje flere titall år yngre enn ham selv, i hvert fall blant annet noen tidligere og nåværende studenter ved UiS, via Facebook eller andre sosiale medier.  Meldingene har innhold av seksuell karakter. Ingen av kvinnene skal ha bedt om eller har uttalt at de ønsket denne typen oppmerksomhet eller slike henvendelser fra mannen.

Dersom handlingene skal vurderes strafferettslig, er den mest aktuelle bestemmelsen straffelovens paragraf 298 om seksuelt krenkende adferd. Dette er en bestemmelse som kan gi fengsel inntil ett år.

Uten å vite alt som har skjedd, er det ikke mulig å ta stilling til om det som har skjedd er straffbart, men slik som saken er opplyst, er det høyst usikkert om meldingene rammes av bestemmelsen.

Dette vil avhenge av flere forhold, både hos mottager og avsender, evt. forhistorie og forutgående kontakt og omstendighetene ellers. Dersom forholdet rammes av bestemmelsen vil en straffereaksjonen i utgangspunktet ofte være en bøtestraff.

Handlingens alvorlighet i seg selv er i dette tilfellet ikke nok til det kan rettferdiggjøre at mannen identifiseres, denne saken er i forhold til seksuallovbruddene i det nedre sjikt, og kan i seg selv ikke være et argument for offentliggjøring av hans identitet. Pressens egne regler sier at identifisering «må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov». Saken er altså ikke en alvorlig straffbar handling i den forstand at den gir en lang fengselsstraff. Det gjør det ytterligere vanskelig å se at det foreligger et berettiget informasjonsbehov.

Det er vanskelig å forstå at man kan ha ment at mannens meldinger kan karakteriseres som overgrep mot forsvarsløse personer.

Informasjonsbehovet

Er det så denne mannens stilling og posisjon ved et universitetet som nødvendiggjør at han må navngis? Mener pressen at å navngi ham dermed er begrunnet i et berettiget informasjonsbehov?

PFUs regler sier at dette kan være berettiget dersom det er overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer. I vår sak gjelder det unge, men voksne kvinner som pr. definisjon ikke kan karakteriseres som forsvarsløse. Det er her snakk om voksne kvinner i tyveårsalderen som har mottatt tekstmeldinger. Flere av kvinnene har vist at de er i stand til å ta til motmæle, og er på ingen måte ute av stand til å forsvare seg.

Hensynet til å forhindre eventuelle fremtidige overgrep kan derfor ikke ha vært hele eller deler av begrunnelsen for at man her valgte å identifisere mannen. Vi vet ikke hvilke diskusjoner man har hatt for eksempel internt i Stavanger Aftenblad før man valgte å navngi og å avbilde mannen. Det er imidlertid vanskelig å forstå at man kan ha ment at mannens meldinger kan karakteriseres som overgrep mot forsvarsløse personer.

I tillegg formaner PFU til særlig varsomhet dersom det er snakk om en sak på et tidlig stadium. I denne saken ble navn og bilde brukt før andre instanser hadde vurdert forholdet. Vi har ingen opplysninger om at det var innlevert politianmeldelse, så vidt vi vet hadde heller ikke Universitetet behandlet evt klager over mannens handlinger.

Debatten dreier seg ikke om at det vedkommende har gjort er patetisk, uetisk, ulovlig, usjarmerende eller tåpelig.

Hensynet til andre

Et annet argument som nevnes kan være at publisering hindrer at andre blir utsatt for mistanke. Slik vi ser det gjør ikke dette seg gjeldende mer her enn i andre saker. Norsk Presseforbunds har formulert seg slik på egne nettsider: «De etiske normene og den selvjustisen som pressen driver, er i første rekke ment å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet.»

Debatten om dette dreier seg ikke om at det vedkommende har gjort er patetisk, uetisk, ulovlig, usjarmerende eller tåpelig. Den dreier seg om hvordan vi som samfunn og hvordan vår presse skal behandle slike saker, og om respekten for hverandre.

Det er bra at dette kommer frem, og det er ikke vanskelig å forstå at mange føler «at han fortjener det».

Kvinnenes reaksjon

Det å stille spørsmål ved hvordan kvinnene har håndtert situasjonen i ettertid er ikke det samme som å si at de ikke skal kunne melde fra om hva som har skjedd. Dette var handlinger for å få situasjonen til å opphøre. Å sende slibrige tekstmeldinger til en som ikke ønsker det er respektløst og i ytterste konsekvens straffbart. At særlig kvinner krenkes på en slik måte er dessverre ikke uvanlig, det kan være utslag av et forstokket kvinnesyn, og alle er enige om at det ikke skal feies under teppet. Det er bra at dette kommer frem, og det er ikke vanskelig å forstå at mange føler «at han fortjener det». Det er mannen selv som har satt seg i denne situasjonen ved å sende meldingene.

En av kvinnene som valgte å identifisere, har senere slettet bildet hun la ut. Dette bildet er nå delt et ukjent antall ganger og saken vil uansett leve videre.

Pressens egne regler er fornuftige og skal beskytte enkeltpersoner mot skadelig publisitet. Mannen har gjort noe han antakeligvis nå ønsker ugjort. Vi vet ingenting om mannens alkoholvaner, men kanskje var han full, kanskje hadde han bare meget dårlig dømmekraft og impulskontroll. Vi vet ingenting om bakgrunnen eller foranledningen for at meldingene ble sendt. Kanskje er de sendt uten tanke for at de kunne oppleves krenkende. Kanskje ble de sendt nettopp for å krenke. Kanskje var og er det fortsatt etter hans oppfatning helt på sin plass der og da å skrive slikt.

Det var nødvendig og viktig å fortelle både denne mannen og andre at hans adferd er fullstendig uakseptabel.

Identifisering var undøvendig

Pressen har et viktig samfunnsansvar og vi trenger den informasjon pressen gir oss. Men: pressen må forholde seg til egne regler: Man skal ikke sparke noen som ligger nede. Ønsker pressen å beskytte enkeltpersoner, skal dette også gjelde personer som har gjort noe dumt – kanskje særlig da. Pressen må i hvert tilfelle foreta en helhetsvurdering, der nødvendigheten av å identifisere er avgjørende. Reglene pressen skal forholde seg til forteller oss at samfunnet må ha et berettiget behov for å vite hvem som har sendt meldingene før pressen velger å identifisere mannen. Dette behovet må være så tydelig at hensynet til mannens personvern må vike.

Det var nødvendig og viktig å fortelle både denne mannen og andre at hans adferd er fullstendig uakseptabel. Etter vår oppfatning var det unødvendig å bruke navn og bilde for å få det budskapet frem.

Publisert:
  1. Presseetikk
  2. Medier
  3. Stavanger Aftenblad
  4. Pressens Faglige Utvalg
  5. Seksuell trakassering

Mest lest akkurat nå

  1. Her knuses drømmen om egen sjark

  2. Jenta som ville gjøre Sandnes til en utrygg plass er nå dømt til forvaring

  3. Hvordan sparer man best til barn? Særlig én spare­måte bør unngå

  4. Stigende korona­tall: Flere inn­lagt og flere smittet

  5. Monica Mæland har fått ny jobb

  6. Flere pasienter utviklet spredning av kreft mens de deltok i norsk kreftstudie. – Vi er veldig lei oss