Norges grusomme kolonihistorie

KRONIKK: I 2017 feires 100-årsjubileet for salget av Dansk Vestindia til USA. Den sorte befolkningen, som to generasjoner tidligere hadde blitt kvitt slaveåket, ble solgt på ny. Og vi snakker ennå om «seilskutetiden».

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Ved forrige valg proklamerte Jens Stoltenberg at «Norge er så høyt verdsatt ute i verden fordi vi ikke har noen kolonial fortid». I årets nyttårstale sa Erna Solberg at «vi var verdens tredje største sjøfartsnasjon i seilskutetiden».

Industrialismen startet ikke med spinnemaskinen Jenny, men hundre år tidligere, da europeiske gründere opprettet den såkalte trekantruten, hvilket besto av (a) slavetransport fra Afrika til Karibia, (b) frakt av sukker og andre plantasjevarer fra Karibia til Europa, (c) retur med våpen og brennevin til Afrika. Samme skip på hele runden, i hver havn rigget om til neste etappes bruk. Bare fra de danske fortene i Afrika ble mer enn 120.000 mennesker skipet til St. Thomas, St. Jan og St. Croix i Karibia, på dansk-norske skip.

Et komplett regnskap er umulig å gjøre opp, men til sammen satte flere titalls millioner afrikanere livet til i Europas kolonier.

De var «maskindeler»

I 1674 fikk norske «Friederich», ført av skipper Børge Andersen, sjøpass for en seilas til Guinea. Så var det i gang.

For å kunne gjennomføre dette innenfor et verdensbilde som hadde kristen nestekjærlighet som målestokk, var det nødvendig å dehumanisere de sorte.

Få uttrykte det tiltrengte menneskesyn så utvetydig som den første guvernør i Dansk Vestindia, Jørgen Iversen: «En slave er en maskindel det ikke lønner seg å vedlikeholde, men å bruke opp, og erstatte.»

Ironien er at Iversen antagelig var den eneste i sitt miljø som ikke var rasist. Tvert imot. Han tvilte aldri på at fremfor Gud var afrikaneren menneske som han selv. Med ondskapens banalitet som vitne førte han bevis for det: Den sorte huden var en ubetydelig ferniss. Det så alle straks den var pisket av.

Fullstendig stemmeløse

Det dansk Rigsarkivets Vestindia-avdelings 1,7 hyllekilometer med arkivalier har knapt en meter av de sortes perspektiv.

Grunnen er at de slavegjorte verken skriftlig eller muntlig kom til orde. De første hundre år av Dansk Vestindias historie var de nektet å møte en hvit manns blikk, langt mindre tiltale ham i annet enn arbeids medfør.

Å frata dem stemme var en bevisst strategi fra kolonimaktens side. Å frata dem menneskeverd var en annen, et arbeid som tok til allerede før overfarten, mens de ennå var internert på Guinea-kystens handelsfort.

Det startet med å brennemerke slaven med slavekompaniets segl. Man var ikke lenger menneske. Man var en maskindel.

Dernest fratok man dem tradisjonelle navn og familie, klan og stammetilhørighet. Ektefeller ble skilt på slaveauksjonen. Foreldre ble skilt fra barn, barn fra søsken. Språk og dialekter gikk i glemmeboken. Alt sammen herskestrategier for å hindre sammensvergelser mot koloniherrene.

Først og fremst ble de fratatt verdighet. De var pionerer i den industrielle revolusjon, satt til å mette et nylig oppstått sukkersug i Europas borgerskap, og fylle lommene til skamløst rike gründere.

Misjonærene kom med

Da misjonærene omkring år 1730 banket på koloniens dør, ble de først møtt med skepsis, senere med velvilje. Skepsis fordi planterne ikke hadde punget ut for kirkegjengere, men for maskindeler. Da velviljen omsider vant innpass, skyldtes det forestillingen om at en kristen slave var en føyelig slave som saktmodig vente det andre kinn til i påvente av lønn i himmelen. (Da det viste seg at slavegjorte med løfte om hinsidig salighet ikke var redde for å dø under opprør, ble velviljen til skepsis igjen.)

Til dette bildet hører at misjonærene selv hadde plantasjer, komplett med slavelandsby. Mange misjonærer unnlot å døpe egen bestand, da dette ville medføre et moralsk krav om å betrakte slavene som likeverdige, følgelig med kristenplikt til elske sin neste som seg selv, hvilket i siste instans umuliggjorde slavehold.

Les også

Misjon i framande land fall i stor grad saman med vestleg imperialisme

Les også

Misjon og global solidaritet – for 190 år siden og i dag

Hva sier vi her i Norge nå?

Skal så Europa betale erstatning for denne forbrytelse mot menneskeheten?

Vil et unnskyld, hvilket innebærer innrømmelse, medføre erstatningsansvar? På hvilket grunnlag skal erstatningssummen – for Danmark og Norges vedkommende – for 245 års rovdrift på det beste av Afrikas menneskelige ressurser kalkuleres?

Hvordan, og til hvilke summer, takseres et ubegripelig antall menneskers lidelse?

Mye av Europas velstand er fundert på fortidens forbrytelse.   

Ukalkulerbare årsaker til Afrikas elendighet har samme kilde. Eksempelvis er Somalias og Eritreas begredelige tilstand i dag direkte resultat av Italia som kolonimakt.

Vår erkjennelse

Fortiden har betydning for vårt daglige liv, også for de mange fra sør som nå banker på Europas dør. Om vi ikke står i personlig gjeld, er måten vi erkjenner vår historie på avgjørende for vår selvforståelse.

Danmark og andre nasjoner som har tatt innover seg det kollektive ansvar, kaller det kolonitid. Afrikanere, afrokaribiere og afroamerikanere kaller det slavetid. Her til lands kaller vi det seilskutetid, og lengter skamløst tilbake til den gang Norge var å regne med.

• Fartein Horgar er aktuell med romanene «Paradisets elendige» og «I slaktemåneden», de første av fem om norsk-dansk kolonihistorie. Red.anm.

Les også

«Vi eide flere slavefort og borger på Gullkysten enn både franskmenn, spanjoler og tyskere til sammen.»

PS. I sin siste nyttårstale kommenterte Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen den dansk-norske slavehandelen slik: