Kurdisk politikk kan bidra til fornyelse i Midtøsten

DEBATT: Det er nødvendig å få fremadrettet, ekstern støtte for å mestre oppgavene og integrere fredelige, «konservative» og «revolusjonære» motsetninger.

Publisert: Publisert:

«For åtte år siden ble Tyrkia ansett som en fremtidsmodell, men i dag er de på linje med autoritære regimer. Tyrkia uttrykker seg aggressivt mot folkeavstemningen», skriver Kaiwan Bahroz. Her den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Kaiwan Bahroz
    Bachelor i statsvitensk. og master i internasjonal økonomi og politiske studier

Det var feil av kurderne å være på Mustafa Kemal Ataturks side etter første verdenskrig. Grunnleggeren av det moderne Tyrkia hadde lovet kurderne selvbestemmelse. I tillegg til armensk uavhengighet etablerte Sèvres-traktaten fra 1920 kurdisk autonomi og klare bestemmelser for minoriteter i den kurdiske regionen. Men etter seieren i krigen for Anatolia (1919-1922) opprettet Kemalistene en enhetlig stat som undertrykte flertallsidentiteter under tyrkisk nasjonalisme.

Fiendens makt

En unntakstilstand førte til at generasjoner av kurdere fikk oppleve den nye staten som fiendens makt. Noe lignende skjedde også i Iran, hvor shahen ble inspirert av Ataturk. I Irak og Syria hadde mandatområdet i krigstid noe pluralisme, men sistnevnte falt inn i de samlede regimene i Baath-partiet.

Kurdiske områder i Irak og Syria har vist seg å være flyktningenes trygge, hellige sted, og deres blandede militser de siste årene har vist seg å være de mest tøffe motstanderne til IS.

Den revisjonistiske traktaten av Lausanne viste blant annet til deres demonstrative avgang fra politisk islam etter 1923, og av sin geopolitiske tyngde var Tyrkia allment ansett som en suksessmodell. Kemalistene feiret traktaten som fødsel av republikken. De vestlige makter legger en rutinemessig anerkjennelse til grunn i de områdene, selv om det ble begått folkemord mot kurderne. Tyrkia og Iran, og feilete stater som Syria og Irak, kjemper mot kurdiske krav.

Les også

Fødselsveer for et fritt Kurdistan

Kurderne nevnes ikke lenger

I 1923 hadde Lausanne-traktaten erstattet Sèvres, og kurderne nevnes ikke lenger. Selv i dag har vi en postosmansk geografi. Kurdiske områder i Irak og Syria har vist seg å være flyktningenes trygge, hellige sted, og deres blandede militser de siste årene har vist seg å være de mest tøffe motstanderne av IS. Andre aktører stiller spørsmål om Lausanne-traktaten på sin egen måte. Tenk på IS-jihadistene som brøt ut langs grenselinjen i 2014 på den syrisk-irakiske grensen for å feire "Sykes-Picot-slutten". Eller til representanter for AKP-regjeringen i Ankara, de territoriale tapene og slutten av den osmanske sultanat-kalifatet.

Konsentrere makt

Erdogans demontering av institusjoner og perversjon av IS gjør at moderne islamisme kan konsentrere makt, men de vil ikke rettferdiggjøre lover og demokratiske prosesser. De mest overbevisende kritikerne av Lausanne-traktaten, derimot, er kurderne, med andre mindre tapere av Lausanne-traktaten, og verden er fortsatt ekko av Erdogans dødelige «Kobane er i ferd med å falle!» Fra høsten 2014 hørte vi det. På den tiden våget vestlige krefter for første gang siden 1923 å ta side for kurderne og motsette seg de allierte som Saudi Arabia og Erdogans Tyrkia, begge sponsorer av jihadisme.

Generasjoner av vestlige diplomater så til den påståtte «Lausanne-modellen» for å løse minoritetskonflikter gjennom assimilering. De ignorerte diktumet til Lord Curzon, den britiske delegasjonslederen i Lausanne, om at minoritetsregelen var en «ekstremt dårlig og ond løsning, som verden ville bli alvorlig straffet for de neste hundre årene.»

Utvisning og folkemord

Forhistorien til den gigantiske tvungne migrasjonen, bekreftet i Lausanne, inkluderte utvisning av folkegrupper og folkemord. I tillegg ga traktaten de resterende minoritetene til fiendtlige stater, og basert på det fatale politiske skillet mellom muslimer, kristne og jøder.

Alle som kjenner den siste utviklingen i Midtøsten og virkningen av Lausanne-paradigmet, vet at en forsiktig delvis revisjon av denne traktaten er et tegn på fornuft, og med det kommer også det fornyede spørsmålet om kurdisk selvbestemmelse.

Aggressivt

For åtte år siden ble Tyrkia ansett som en fremtidsmodell, men idag er de på linje med autoritære regimer. Tyrkia uttrykker seg aggressivt mot folkeavstemningen. De er redde for å miste innflytelsen i Irak. Erdogan truer stadig med å angripe militært mot «kantonene» Rojava i Nord-Syria under kurdisk regjering. Disse kantonene får støtte fra amerikanske militære styrker på bakken, og åpner opp nye demokratiske områder fra landsby til landsby. Imidlertid er den diplomatiske støtten minimal.

Kurdisk politikk kan bidra til fornyelse i Midtøsten: i pakt med spesielt sårbare grupper som jesider og orientalske kristne, samt millioner av flyktninger. Dette fungerer takket være pragmatiske visjoner utover islamisme og etno-religiøs nasjonalisme. Imidlertid er det nødvendig å få fremadrettet ekstern støtte for å mestre oppgavene og integrere fredelige, «konservative» og «revolusjonære» motsetninger.

Publisert: