Generell kortslutning om muslimske menn

DEBATT: Å peke på hele grupper av mennesker som potensielle voldsforbrytere, kan bidra til å skape et mer utrygt samfunn.

Integrering og ansvarliggjøring er bedre enn assimilering og kulturell undertrykking, argumenterer Odd Einar Olsen, professor i risikostyring og samfunnssikkerhet.
  • Odd Einar Olsen
    Odd Einar Olsen
    Professor i risikostyring og samfunnssikkerhet, UiS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Parhestene Henrik Kvadsheim og Andrea Zizanovic har i flere artikler i Aftenbladet argumentert for at muslimer, og da særlig unge menn fra Afghanistan, er overrepresentert i statistikker om overgrep mot kvinner når de kommer til Norge (og Tyskland).

Thomas Laudal viste i et godt dokumentert innlegg at statistikker også kan brukes for å komme frem til helt andre konklusjoner enn Kvadsheim og Zizanovic.

Les også

Kvadsheim/Zizanovic: «Islamsk funda­mental­isme er en trussel mot sam­funnet»

Les også

Kvadsheim/Zizanovic: «Kvinnefrigjøring i revers»

Les også

Thomas Laudal: «Er kvinner i Norge truet av muslimske flyktninger?»

Les også

Kvadsheim/Zizanovic: «Vranglesing om muslimer»

Jeg skal ikke blande inn mer statistikk i denne diskusjonen, men i stedet ta opp noen andre aspekter.

Steg for steg

Kvadsheim og Zizanovic argumenterer som om alle muslimske menn, og i alle fall de fra Afghanistan, er særlig disponert som overgripere. At det også finnes overgripere i denne gruppen er sikkert, men det rettferdiggjør ikke at forfatterne trekker generelle konklusjoner om alle unge afghanske menn.

Det er gjort mye forskning om prosesser som kan føre til konflikter og hat mellom ulike folkegrupper og hvordan dette kan utvikle seg. De fleste teorier bygger på såkalte trappetrinnsmodeller. Det begynner ufarlig med å skille mellom oss og de andre. Dette kan bygge på forskjellig kultur, religion eller språk. Noe som i seg selv ikke trenger å være et problem.

Neste trinn kan være å tillegge de andre spesielle egenskaper som gruppe og ikke som enkeltindivider. Når disse individuelle egenskapene er negative, kan det rettferdiggjøre spesielle tiltak mot hele gruppen, og ikke bare mot de som har disse egenskapene.

Tiltakene kan i utgangspunktet være akseptable, som for eksempel skolering i hvordan man skal oppføre seg og hva som er akseptabelt. Men hver gang noen finner nye individer som man kan identifisere med disse negative egenskapene, blir det av noen tatt til inntekt for at hele gruppen har de samme negative egenskapene. Dette kan igjen rettferdiggjøre mer hardhendte tiltak og etter hvert berede grunnen for åpen diskriminering eller vold mot alle som tilhører gruppen.

På ytterste høyre fløy er dette en kjent dynamikk også i Norge. Det er derfor uheldig og unødvendig å generalisere alvorlige lovbrudd som representanter for en gruppe gjør til å gjelde hele gruppen.

Det kan ikke være noen løsning å gjenta et mørkt kapittel i norsk historie som representanter for staten senere har bedt om unnskyldning for.

Assimilering/integrering

Kvadsheim og Zizanovic argumenterer også for at unge afghanske menn, som gruppe, må assimileres for å fjerne problemet de påpeker. Men de som frivillig eller ufrivillig lar seg assimilere, visker bort sin egenart og deler av sin identitet, som for eksempel sitt språk og sin kultur – mens de som lar seg integrere, tar til seg majoritetskulturen og beholder samtidig sin egenart.

Dermed aksepteres og deltar minoritetskulturen i storsamfunnet, men opprettholder samtidig gruppeidentiteten og det kulturelle særpreget sitt. Dette er ofte en berikelse for hele samfunnet og har vært offisiell norsk politikk i mange år når folk fra andre kulturer emigrerer eller flykter til Norge.

Så lenge assimilering skjer frivillig, og på de premissene som minoritetskulturen eller enkeltindivider fra minoritetskulturen aksepterer og er enig i, er dette ofte vellykket. Men det er unntaket snarere enn regelen.

Les også

Den siste norske butikken i Brooklyn

Les også

For Gud og gamlelandet Norge

For å sitere tidligere forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo Ervin Kohn: «Norge har en ganske fæl historie med å forsøke å assimilere deler av befolkningen. De verste og mest aggressive erfaringene er mot taterne/romani og samene.»

Det kan ikke være noen løsning å gjenta et mørkt kapittel i norsk historie som representanter for staten senere har bedt om unnskyldning for.

Kan gjøre vondt verre

Men representerer dette en stor trussel mot selve samfunnssikkerheten? Selvsagt er alvorlige kriminelle handlinger en trussel mot sikkerheten i samfunnet og mot den tryggheten alle har rett til å oppleve. Men da bør man arrestere og dømme enkeltpersonene som begår overgrepene, på samme måten som man gjør når det gjelder andre typer forbrytelser i Norge.

Og samtidig drive forebygging rettet mot de individene som kan utgjøre en trussel – ikke henge ut eller straffe hele gruppen som overgripere måtte tilhøre. Det er ikke slik samfunnssikkerheten kan bli bedre. Tvert imot kan en slik praksis over tid bidra til å skape et mer utrygt samfunn.

Publisert: