Vår verdensordning knaker i sammenføyningene

DEBATT: Verden er i endring, og krigen har kommet tilbake til Europa og kanskje snart også Asia. Denne teksten tar for seg noen viktige begreper og konsepter som kan være nyttige å kjenne til for å forstå hva som skjer hos stormaktene og den nye verdensordenen.

Vi begynner å nærme oss en multipolar verdensorden med stadig flere stormakter med makt til å utfordre både USA, den lange fred og pax americana dersom de ønsker det. Bildet viser Russlands president Vladimir Putin og den kinesiske president Xi Jinping.
  • Alexander N. Djuvik
    Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

La oss begynne med begrepet den lange fred. Begrepet viser til det relativt fredelige tidsrommet i Vesten fra slutten av andre verdenskrig og fram til nå nylig, og hvordan stormaktene – altså land med mer global makt enn de fleste – har unngått den typen åpen konflikt som preget de tidligere århundrene. Kriger som har blitt utkjempet har stort sett funnet sted utenfor Europa, og de gangene stormaktene har involvert seg, har det skjedd indirekte gjennom stedfortrederkriger (eller proxy wars), altså kriger hvor stormakter allierer seg med en av partene i krig, med det mål å endre maktbalansen mellom stormaktene i ønsket retning.

Resultatet av den lange fred har uansett vært at vi i Vesten har kunnet bruke tiden, pengene og energien vår på andre ting enn krig og gjenoppbygging, noe som har gitt oss overskudd til å utvikle dagens rike og moderne demokrati og rettsstat. Dette ville neppe ha vært like lett uten den lange fred.

Den amerikanske fred

En av grunnene til at den lange fred i det hele tatt har vært mulig finner vi i det man kaller pax americana. Uttrykket kan oversettes til den amerikanske fred, og viser til hvordan USA etter andre verdenskrig vokste fram som en stormakt med evne og vilje til å stoppe alle trusler mot vestlige interesser. Resultatet var at USA kunne forme verdenspolitikken slik de ville, og deres politikk var at verden skulle domineres av demokratiske rettsstater, en politikk som kun ble utfordret av Sovjetunionen, verdens andre stormakt på den tiden.

Dette fører oss til konseptet om en unipolar, bipolar eller multipolarverdensorden, hvor de ulike begrepene brukes for å vise til hvor mange dominerende stormakter som eksisterer (1, 2 eller flere). I tiden etter andre verdenskrig satt vi igjen med en bipolar verdensorden hvor USA og Sovjetunionen dominerte verdens utvikling. Dette varte fram mot Sovjetunionens oppløsning, hvor vi gikk over til en unipolar verdensorden med USA på topp. Ingen andre land kunne realistisk stå opp mot USA, noe som utgjør grunnlaget for pax americana – fred garantert av USA og på amerikanske premisser.

Den nye verdensorden

Men mye har skjedd siden den tid. Vi begynner å nærme oss en multipolar verdensorden med stadig flere stormakter med makt til å utfordre både USA, den lange fred og pax americana dersom de ønsker det. I statsvitenskapen bruker man gjerne forkortelsen BRICS (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) for å vise til de ulike stormaktene som potensielt kan utfordre dagens unipolare verdensorden. Det er riktignok ingen av dem som kan overvinne USA militært, men stadig flere eksperter drar i tvil USAs evne til å vinnende føre to store kriger samtidig. I klartekst betyr dette at USA vil kunne vinne over Russland i en direkte konflikt og at USA vil vinne over Kina. Men sannsynligheten for at USA kan vinne mot begge på samme tid er mindre sikker.

Av BRICS landene er det spesielt Kina og Russland som utmerker seg. Ingen av dem kan sammenlignes med USA på den globale arenaen, hvor styrkeforholdet fortsatt er tydelig i USAs favør, men dette har kanskje ikke så stor betydning som mange vil ha det til. Spesielt Kina har de senere årene bygd opp sin regionale militærmakt til slike høyder at en amerikansk krig på kinesisk/taiwansk grunn vil kunne bli så kostbart at det ikke er politisk salgbart, og dermed heller ikke gjennomførbart.

Og dette er jo også en av grunnene til at Taiwan-Kina konflikten er så urovekkende: Selv om USA griper inn, så er det ikke sikkert at de kan vinne slik som situasjonen er nå hvor de må fordele oppmerksomheten sin mellom russisk og kinesisk aggresjon på samme tid. Og selv om USA vinner, så kan det likevel svekke dem så mye at den unipolare verdensorden går i oppløsning.

Krigen for demokratiet

Det er med dette bakteppet krigen i Ukraina blir kjempet. Det er i dette lyset man bør forstå Kinas aggressive adferd ovenfor Taiwan, et land USA har lovet å beskytte. Det er en kamp for demokrati, rettsstat og rettferdighet. Men det er også en kamp om makt. Om den globale verdensorden og stormaktenes posisjonering. Om Russlands ønske om å revitalisere Sovjetunionens storhetstid, og Kinas ønske om en ny verdensorden der de ikke lenger er underlegne USA. Om USAs ønske om å beholde sin dominerende verdensposisjon, og om den lange fred og pax americana.

Verden er i endring, og det er ikke bare Ukrainas og Taiwans selvstendighet som står på spill. Hvis vi taper disse kampene, så kan selve grunnlaget for vårt vestlige levesett stå på spill. For det er ikke sikkert at freden, demokratiet og rettsstaten er like mye verdt hvis en ny verdensorden vokser fram.

Publisert: